Andre kapittel

Dannelse

Det var andre dag. Skje våknet tidlig. Klokken var ikke mer enn seks da hun slo øynene opp. Hun fortvilte litt med det samme. Pasientene fikk ikke gå ut av forlegningsrommene før klokka sju, så hun måtte tilbringe en time på rommet uten noe å gjøre og uten å kunne ta seg en røyk. Hun sto imidlertid opp og slo på lyset. Så stilte hun seg midt på gulvet og gikk til Gud.

”Fortell meg hva jeg skal gjøre!” ba hun, og så seg omkring i rommet.

Rommet var åtte-ti kvadratmeter stort og nesten hvitt. Et vindu pekte ut mot friheten. Men ruten var av pansret glass. Og et tversgående rør i stål på utsiden av vinduet forhindret at vinduet kunne åpnes mer en et par centimeter. Der var en seng, et nattbord, en stol, en raskbøtte og et skap. Og så var der et lite baderom med dusj tilknyttet rommet. Sengetøyet var blomstret. Og gardinene likeså. Men sengetøyet og gardinene gikk ikke igjen i hverandre. Sengetøyet var lyst blått med store, runde blomster i hvitt. Gardinene var grønne med et vell av skarpe, hvite stilistiske blomster. Over sengen var det en firkantet nattlampe festet til veggen.

”Der kan jeg ha korset mitt!” tenkte hun. Og samtidig smalt det i øyelokkene. To ganger.

Det var slik det fungerte, mente hun. Gud matet henne med tanker, og så bekreftet Gud tanken med at øynene blinket. Hun hadde lært seg å tolke signalene, for blinkingen var ikke lik hver gang. Noen ganger blinket øynene to ganger. Det betydde ”nettopp!”. Og noen ganger var det som om øyelokkene tok sats og vokste seg fram til et blink. Det betydde ”nemlig!”.

Skje hadde et kors som hun gikk med på siden av brystet på jakken. Hun hadde et kors rundt halsen også, men hun hadde et kors, en brosje, på jakken som hun likte å gi seg til kjenne ved. Det var i sølv, var cirka tre centimeter høyt, og var festet med to pins. Nå åpnet hun skapet, tok korset av jakken, og satte korset opp på nattlampen, oppreist på skrått, så alle kunne se det. Hun gikk noen skritt tilbake i rommet og så på verket.

”Nydelig!” tenkte hun. Og øyelokkene hennes gikk hurtig en gang ned og opp. Det betydde ”sånn!”.

Hun kikket seg rundt i rommet. På veggen ved nattlampen, på veggen ved skapet, og ved lysbryteren til badet var det en menge borehull. Tydeligvis hadde noe vært festet til muren som senere var blitt tatt ned. Og så var skruehullene blitt stående igjen. Skje tenkte litt. Så gikk hun ut på badet og rev av litt papir fra toalettrullen. Hun rev papiret opp i mindre biter, krøllet bitene sammen til små kuler, og presset kulene inn i borehullene. Så beundret hun verket.

”Fantastisk!” tenkte hun. ”Dette kunne vært en klostercelle!” Og det blinket to ganger i øyelokkene. ”Nettopp!” sa det.

Så festet hun blikket på døren. På innsiden av døren hang et papir i en plastlomme. Papiret var et ark som viste husordensreglementet. Og det hadde tydeligvis hengt der en stund. Der var en flenge i papiret, og plastlommen var løs og ufiks. Skje gikk bort til døren og rev plastlommen ned. Den var festet med blank tape til døren, og Skje jobbet litt med å fjerne taperestene. Hun kastet plastlommen i søppelbøtten og la husordensreglementet i skapet. Så stilte hun seg midt i rommet og så på verket.

”Veldig bra!” tenkte hun. Og øyelokkene blinket to ganger.

Så festet blikket hennes seg ved skapet. Skapet var av lys finér og hadde to dører. På begge dørene og på siden av skapet var det rester av tape fra ting som hadde hengt der.

”Det må vekk!” tenkte Skje. ”Nemlig!” sa øyelokkene.

Det å fjerne tapen var litt arbeid. Tapen var gammel og satt godt, og Skje hadde ingen skarp gjenstand å løsne tapen med. Hun brukte neglene og gned tommelen over tapen til limet løsnet. Hun fikk en blemme på tommelen av det. Men arbeidet var verdt det. Da nattsykepleieren åpnet døren klokka sju var rommet rent. Det var trygt.

Etter at Skje fikk komme ut og ned i første etasje begynte dagen med at det ikke skjedde noen ting. De fikk ordentlig kaffe på morgenen. Men så ble de sittende sinnssyke og vente på frokost. Og etter at frokosten var ferdig ble de sittende sinnssyke og vente på lunsjen. Det vil si: Der var én hendelse å tenke tilbake på. Røykerommet var et avlukke i stua der veggen mot stua var av finér og den andre veggen som dannet avlukket, vendt mot gangen inn til stua, var glassruter og en glassdør. Det var på veggen av finér Skje i går skrev diktet hun fikk fra Kan. Der var ingen møbler på røykerommet. På gulvet var det et gulvbelegg i plast. Og på gulvet ved vinduet var det en stygg hvit flekk. En pleier hadde vært uheldig en gang, og hadde begynt å vaske gulvet med sprit tatt fra kjøkkenet. Men det visste ikke Skje. Skje trodde flekken var laget for å skremme. Hun hatet dette inntrykket av simpelhet som posten ga. Det ga det inntrykk at de ansatte der var i stand til alt mulig. Hun fant fram en tynn sprittusj hun tilfeldigvis hadde i vesken sin og risset flekken inn med den. Og hva som kom fram var et tohodet troll! Svært tydelig var det et to-hodet troll. Skje var storfornøyd med verket sitt. Når det ble tydelig hva det var, så var det til å forholde seg til. Men en pleier, som så henne gjennom glassdøren i det hun fullførte verket, konfiskerte tusjpennen.

Tidlig på formiddagen ble Skje loset ut av døren til posten. Hun skulle til Kan.

Kan åpnet døren for henne og pleieren. I det de trådte inn døren satt Kan og Skje i bilen.

”Hvor skal vi?” spurte Skje.

”Vi skal til Åsen, nesten innerst i fjorden,” sa Kan. ”Det tar en liten time å kjøre.”

Byen de bodde i lå ved en fjord. Byen lå omkring fire mil inn fra havet, og ved byen gjorde fjorden en sving nordover og gikk omkring ti mil oppover før den endte. Åsen var et populært hytteområde, omkring fire mil inn i fjorden fra byen.

”Skal vi på hyttetur?” spurte Skje.

Kan smilte. ”Nei,” sa han. ”Kunne du tenkt deg det?”

”Alt mulig kunne jeg tenke meg for å komme vekk fra denne posten,” sa Skje. ”Det er så simpelt her at det er skremmende.”

”Skremmende?” spurte Kan.

”Jo mer simpelt det er jo mindre kan det være av Gud,” sa Skje. ”Og da er det av den onde selv. Jeg er redd for hva pleierne kan finne på.”

”Redd,” sa Kan.

”Ja,” sa Skje. ”Der er to typer djevler,” sa hun.

”To typer djevler,” sa Kan.

”Du hermer,” sa Skje. ”Men ja: Der er to typer djevler. Én er den som absolutt ikke er Gud. Det er den simple. Det er den onde Satan. Og den andre er den som er av Gud. Det er … den nordiske huggormen.”

”Den høres farligst ut – den som er av Gud,” sa Kan.

”Nemlig,” sa Skje. ”Og om en simpel klapperslange begynner å yppe seg mot en huggorm så er det ikke godt å si utfallet!” sa Skje – og så direkte på Kan.

”Det høres ut som en advarsel,” sa Kan.

”Det er det,” sa Skje.

De ble sittende tause en stund. De kjørte motorveien nordover, og veien var kjent for dem begge. Straks ville de komme til en bomstasjon, og så lå veien åpen med stort sett åtti kilometers fartsgrense til de kom til Åsen.

”Dette er et offentlig sykehus,” sa Kan.

”Ja vel?” sa Skje.

”Budsjettet er begrenset. Det skulle vært finere her, men dette er hva man har råd til.”

”Ja vel?” sa Skje.

”Ikke?” spurte Kan.

”Skruehullene,” sa Skje.

”Skruehullene?” spurte Kan.

”Skruehullene,” svarte Skje. ”Hvorfor er de ikke tettet igjen? De er laget bare for å skremme!”

”Nei,” sa Kan. Han tenkte seg litt om. ”Har du gjort noe med dem?”

”Jeg har tettet dem med papir,” sa Skje.

”Fantastisk!” sa Kan. ”Alle sammen?”

”Alle på rommet,” sa Skje.

”Du er ikke sann!” sa Kan. ”Glimrende! Tenk om alle gjorde det samme! Hvordan ble det da?”

”Det ble tryggere,” sa Skje.

”Nemlig!” sa Kan. ”Du har nettopp lært meg noe. Kanskje de skruehullene skal være der til evig tid sånn at pasientene får noe å jobbe med. Og de som ikke finner på dette med papir selv skal fortelles om deg.”

Skje smilte – og så ned.

Så var de forbi bomstasjonen. Turen videre inn til Åsen gikk fort. Kan spurte Skje om oppveksten hennes. Skje fortalte at hun kom til Norge som fireåring, og at hun alltid hadde følt seg litt utenfor i sosiale sammenhenger. Ikke så mye på grunn av hudfargen, men fordi hun hele tiden reflekterte over alt mulig. Faren arbeidet i Forsvaret. Så de hadde flyttet mye rundt i landet da Skje var liten. Faren til Skje var opptatt av tjenerskap. Han sa at offiseren er som poteten ved det at han kan brukes til alt mulig, og han sa at offiserens oppgave ikke var å stille spørsmål men å tjene regjeringen. Hvilken regjering som helst, må vite. Faren hennes var den typen som gjerne begrunnet sine ordrer med at slik var ordren ovenfra. Han var svært lojal mot den som til en hver tid var sin overordnede, og han dro utenlands, på fredsopprettende eller fredsbevarende operasjoner, hver gang han forsto at det lønte seg. Han var en leiesoldat. Skje var oppdratt til å lyde, og hennes far mente at der ingen ting var som kunne måle seg med den kjærlighet som en pike viste som gikk til sengs med alle. Han hadde oppmuntret henne til å ta hyre i Lysthuset, og slik var det blitt.

Åsen lå altså omkring fire mil innover langs fjorden, og straks de kom dit tok de av motorveien og fulgte en grusvei noen kilometer forbi gårder og fri natur inn mot fjorden. Snart ble veien betydelig smalere, og de kjørte noen kilometer forbi en storgård inn til et hytteområde, hvor de stanset. Hyttene lå ikke i klynger, men lå spredt langs den smale grusveien som gikk langs med sjøen. Det var en fin høstdag. Solen sto lavt, det var kaldt og klart, og tørt i luften.

”Hvor skal vi?” spurte Skje igjen.

”Vi skal til Steinfjæra,” svarte Kan.

De kledte på seg anorakkene de hadde med og Kan tok på seg en liten sekk. Så ruslet de en kilometer langs veien før de tok av ned mot sjøen, gikk langs et traktor-far over en bakketopp, og kom så ned til en liten strand av småstein. Stranden vendte mot sør. I bakkant av stranden var en liten slette før bakken opp mot veien, og sletten var bevokst med furuer.

”Jeg elsker dette stedet,” sa Kan.

”Det er fredelig,” sa Skje.

”La oss sette oss der borte!” sa Kan, og pekte på svabergene vest for den lille stranden.

De satte seg. Det var litt vind, og sjøen bruste inn mot berget. Der de satt så de utover fjorden, mot byen som de kunne se omrisset av i det fjerne.

”Er det ikke fint?” begynte Kan.

”Det kommer an på øynene som ser,” sa kvinnen. ”Hva som er sant for deg trenger ikke å være sant for meg.”

Kan så på henne. ”Er det sant?” spurte han.

Skje tenkte litt. ”Ja!” sa hun. Om du mener det er en sannhet, og jeg mener det kommer an på øynene som ser, så er det som er sant for deg ikke sant for meg. Altså er det sant det jeg sier!”

Kan smilte. ”Ja vel,” sa han. ”Men kanskje er det ikke sant likevel. Dette at mening er beroende på perspektiver, altså at det vi ser er avhengig av øynene som ser, er et syn som oppsto i samfunnet i Romantikken.”

”Ja vel?” sa Skje.

”Og om du sier at det ikke er sant, det at noe er sant og visst, så mener du deg å uttrykke en sannhet. Men da er du i strid med deg selv. For du mener at der er ingen sannhet.”

”Ja vel,” sa kvinnen.

”Der er ting her i verden som er til å enes om,” sa Kan.

”Sannhetens Ånd?” spurte Skje.

”Hva er det?” sa Kan.

”Det er den Hellige Ånd,” sa Skje. ”Verden fikk Sannhetens Ånd ved Kristus. Han ba Faderen om å gi oss den”

”Men det får jeg ikke til å stemme,” sa Kan. ”For den Hellige Ånd har vel alltid vært i verden. Den var ikke ny med Kristus.”

”Hva mener du?” spurte Skje.

”Jo,” sa Kan. ”Jesus sa at han ville be om at Sannhetens Ånd ble gitt til verden etter at han var stått opp og gått til Himmelen – til Faderen. Men det er ingen som kan svare på hva Sannhetens Ånd egentlig er.”

”Jeg vil finne det ut!” sa Skje. ”Jeg skal spørre Gud!”

”Det er fint,” sa Kan. ”Så kan du fortelle meg det etterpå. Men er du ikke enig i at dette er fint?”

Kan pekte utover fjorden, mot byen. De kunne skimte bebyggelse. Og i bakkant av byen så de høydene som gikk mot sør. Kan tok fram en liten kikkert og ga til Skje. Skje satte den for øynene og lot blikket gli over byen i det fjerne. Så begynte hun entusiastisk å fortelle om alt hun så. Hun fortalte at hun så domkirken. Og hoppbakken på høydene. Og bryggene nede ved sjøkanten.

”Så artig!” sa Skje.

”Nemlig,” sa Kan.

”Var det dette du ville vise meg?” spurte Skje.

”Ja,” svarte Kan. ”Men hva da?”

Skje tenkte litt. ”Det er så fjernt!” utbrøt hun.

Kan sa ingen ting. Skje fortsatte å lete med kikkerten om hun kunne se Lysthuset, og stedet hun bodde. Og Kan åpnet sekken igjen og tok fram en termos og to små matpakker. Knekkebrød med brunost var hva han hadde laget i stand. Han lot Skje forsyne seg, og så satt de på svaberget og drakk kaffe, spiste knekkebrød, og lot bølgene leke med støvlene og vinden ruske i håret. Etter en stund pakket de sammen og gikk ned til stranden og begynte å lete etter steiner. Kan fant noen fine, men han lot dem gli ut av fingrene igjen. Skje, på sin side, fant en masse. Hun puttet alle i sekken til Kan, - hvite, grønne, røde og blå, finpolerte av sjøen og med artige striper i. Hun fant også en stein som hun sa var et hjerte. Kan smilte og nikket, og så at det godt kunne være et hjerte. Den var grå med en hvit stripe av marmor på kryss over steinen. Men så sa Kan at de måtte de gi seg. De kastet et siste blikk utover sjøen, klatret over bakketoppen igjen, og gikk tilbake til bilen.

På veien tilbake til bilen spurte Skje: ”Du ville vise meg byen?”

”Ja,” sa Kan.

”På avstand?” spurte Skje.

”Ja,” sa Kan. ”Og du sa?” spurte han.

”Jeg sa at den var fjernt borte,” sa Skje. ”Synes du at jeg er fjernt borte?”

”Nei,” sa Kan.

”Hvorfor ikke?” spurte Skje.

”Jeg begynner å kjenne deg,” svarte Kan.

Så var de ved bilen. De satte seg inn og begynte å kjøre. Og i det selvsamme øyeblikk gikk Skje ut av døra til kontoret til Kan. Pleieren førte henne ned til posten igjen. De to pleierne på posten satt som vanlig å så på fotball på fjernsynet.

Kan jeg få en kopp kaffe?” spurte Skje, henvendt til den ene av dem.

”Det må bli pulverkaffe, det da,” sa pleieren. ”Der er ikke ordentlig kaffe mellom måltidene.”

”Ja,” sa Skje.

”Du vil ha en kopp pulverkaffe?” sa pleieren.

”Ja,” sa Skje.

”Det skal du vel få, som spør så pent,” sa pleieren – og reiste seg møysommelig.

Skje kjente igjen angsten snøre seg i hjertet. Og hun ble sint. Hun fulgte imidlertid med pleieren til kjøkkendøren, holdt den oppe for ham mens han på kjøkkenet skjenket i en kopp, og holdt døren oppe til han var ute igjen. Men hun sa ikke ”takk”.

Skje beskjeftiget seg litt resten av dagen. Hun hentet litt papir fra toalettet som hun laget kuler av og tettet alle de skruehull hun kunne finne på posten. Spesielt på røykerommet var der mange. Og hun inspiserte dagligstuen. Ved fjernsynet og ved en stålampe lå ledningene og slang, og Skje kveilet ledningene grundig opp og festet kveilene med løse knuter i mangel på strikk. Hun gikk løs på gardinene, og festet noen gardinhemper som var løse. Så dro hun gardinene litt framfor vinduene slik at vinduene ikke var så store og nakne. Spisebordet skrubbet hun så godt hun kunne med en klut og såpevann som hun fikk. Hun fikk ikke medhold hos pleierne i at duken på furubordet måtte vekk, men hun fikk medhold i at den måtte vaskes. Ut på dagen, fornøyd med sitt eget verk, satte hun seg ved bordet i kjøkkenkroken. Hun så utover dagligstuen. Og fikk, av alle ting, av en forbigående pleier, et smil! Skje rakk bare så vidt å glede seg over det før Kan kom inn i dagligstuen.

”Hei!” ropte Skje.

”Hei!” sa Kan, og kom bort til spisekroken.

”Jeg har ryddet!” sa Skje.

”Så fint!” sa Kan. ”Hva fikk du ut av det?”

”Et smil!” sa Skje.

”Strålende,” sa Kan.

”Du er en engel,” sa Skje. ”Jeg vet det. Du er her for å støtte meg – sendt av Gud.”

”Nei,” sa Kan. ”Jeg gjør mitt beste. Men en engel er jeg ikke. Englene blir ikke forførte.”

”Blir du forført?” spurte Skje.

”Selvsagt,” sa Kan.

”Du er ikke sann,” sa Skje.

”Takk,” sa Kan. ”Har du tenkt på det du skulle finne ut av?” spurte han.

”Hva var det?” spurte Skje.

”Sannhetens Ånd,” svarte Kan.

Skje tenkte seg om. ”Litt,” sa hun. ”Sannhetens Ånd er det å ville komme fram til noe. Sånn som når jeg ryddet. Da var jeg i Sannhetens Ånd. For jeg ville finne ut av hvordan denne posten egentlig var. Om jeg ble stoppet, eller om jeg ble oppmuntret – altså om folk var onde eller gode.”

Kan så på henne. ”Sånn kan det vel være,” sa han. ”Men Sannhetens Ånd er av Gud. Sannhetens Ånd må være en makt.”

”Ja vel,” sa Skje.

”Nemlig,” sa Kan. ”Skriver du dikt?”

Skje rettet seg opp i stolen. Så snudde hun seg bakover mot vinduet og hentet arket som lå på vindusposten. Hun leste:

”Naturen enest er din kvinne.

La henne være til å vinne!”

”Hvorfor det?” spurte Kan.

”Hvorfor det?” hermet Skje. ”Var det ikke fint?”

”Kjempefint!” sa Kan. ”Men hvorfor skal jeg la henne være til å vinne?” spurte han.

Skje så på han. Hun la hodet på skakke, og kikket på ham.

”Nå har du fått noe å tenke på,” sa Kan. Han smilte, og gikk opp i andreetasjen.

Da Skje skulle legge seg for kvelden, og hun åpnet døren til rommet sitt, fikk hun et lite støkk. På gulvet, rett innenfor døren, lå en lapp. Da Skje så nærmere etter så hun at det var en beskjedlapp, og hun gjenkjente Kan sin håndskrift. Hun leste:

“You are special, you are some!

Looking at you I have come,

come to think of mountain rivers

by which God new life delivers!”

“Han er søt,” tenkte Skje. “Nytt liv skal bli!”

Så var andre dag skapt. Og Skje var svært fornøyd med det hun hadde laget.