Fødsel
Det var tredje dag. Skje våknet klokka halv sju. Det var ennå en
halvtime til hun fikk gå ut av rommet, men hun brukte lang tid på
morgenstellet. Og hun brukte litt tid på å beundre det hun i går
hadde gjort på rommet. Skapdørene hang og slang litt, og det
irriterte at stoffet på gardinene var så forskjellig fra stoffet på
sengetrekket, men ellers var det fint på rommet. På badet var
dusjforhenget alt for kort. Og der var av alle ting to oppheng for
dispensere for såpe der, en på hver side av vasken. Den til venstre
var i bruk. Den til høyre var tom, slik at der var det bare en liten
ramme av stål. Det irriterte Skje. Det var skremmende. Men i går
hadde hun satt den store flasken med munnskylleveske hun hadde i den
tomme rammen. Dermed ble motsetningen ordentlig. Såpe på den ene
siden, og munnskylleveske på den andre. Badet var greit.
Kaffen, som var ordentlig på morgenen, smakte godt. Og røyken var
etterlengtet og god. På røykerommet vendte et lite vindu ut mot
haven. Og i vindusposten hadde pasientene gjort det slik at et tomt
askebeger sto til venstre og askebeger med sneiper sto til høyre.
Slik var det alltid. Skje spekulerte litt på hvordan hun kunne gjøre
motsetningen enda renere. Hun bestemte seg for å åpne vinduet til
venstre, der hvor det tomme askebegeret var. Hun sloss lenge med
vinduet, som satt bom fast, men etter hvert fikk hun åpnet det. På
grunn av stålrøret på tvers på utsiden lot det seg ikke åpne
mye, men litt. Skje regnet med at hun ødela ventilasjonen ved å
åpne vinduet, men hun brydde seg ikke. Så erstattet hun askebegeret
til venstre med et tomt, brukt hvitt plastbeger som hun fant på
gulvet. Der var flere tomme plastbegere på gulvet, og Skje samlet
dem alle opp og satte dem oppi hverandre til venstre i vinduskanten.
Det tomme askebegeret satte hun på gulvet. Så vasket hun
askebegeret til høyre i vindusposten, og motsetningen var i orden.
Skje bestemte seg for å finne ut hva Sannhetens Ånd var. Hun ba Gud
om hjelp. Men Gud lot henne ikke få det. Øyelokkene responderte
ikke. Hun tenkte på om Sannhetens Ånd hadde noe med bevis å gjøre.
Men hun fikk det ikke til å rime. Hun ga Kan rett i at Sannhetens
Ånd kom etter Kristus, og bevis var vel ikke nytt med Kristus. Og
etter å ha gått fram og tilbake på gulvet en stund ga hun det opp.
Hun tenkte det kom vel til henne når Gud ville.
Hun ble imidlertid straks hentet. Hun skulle til Kan. En pleier tok
henne ut i det ytre av posten, til kontoret til Kan, og Kan møtte
dem som vanlig i døren. Han viste dem inn, og i det øyeblikk de
trådte inn av døren satt Kan og Skje i bilen.
”Hvor skal vi i dag?” spurte hun.
”Vi skal til Vågen,” svarte Kan.
Vågen, visste Skje, lå fire mil nordvest for byen, ute ved havet.
De måtte ta ferja over fjorden. Ute på Vågen lå det et gammelt
fiskevær som i dag var gjort om til et sted der en kunne leie
robåter og fiskesaker, og en kunne leie rorbuer å overnatte i. Det
var et lite sentrum der i dag. Skje hadde aldri vært der.
Fergeleiet lå i utkanten av byen, og de kom raskt dit. Etter å ha
parkert bilen på fergedekket gikk de ned i kafeen.
”Du er en engel!” sa Skje. ”Jeg lurer på hvor mange det
egentlig er av dere som går rundt på jorden.”
”Jeg er ikke en engel,” sa Kan. ”Men det er tre typer menn på
jorden.”
”Ja vel?” sa Skje.
”Jesus sa at de er de som var gjeldet fra mors liv av, og det er de
som er gjeldet av andre mennesker, og det er de som har gjeldet seg
for himmelens rikes skyld. Kan du huske det?” sa Kan.
”Ja vel?” sa Skje.
”Det er kryp, der er bufe, og der er villdyr,” sa Kan.
”Hvor har du det i fra?” spurte Skje.
”Skapelsesberetningen,” svarte Kan.
”Kryp, bufe, og villdyr,” sa Skje. ”Hva er forskjellen?”
”Nødvendighet, nytte og skjønnhet,” sa Kan.
”Kryp er nødvendige, bufe er nyttige, og villdyr er skjønne. Er
det sånn?” spurte Skje.
”Ja,” sa Kan.
”Jesus sa han var en slange,” sa Skje.
”Han sa vel ikke det, akkurat,” sa Kan. Men han lignet seg selv
med en slange. Og han sa at den slangen ville bli løftet opp slik
staven til Moses, som også ble en slange, ble det i ørkenen. Han sa
egentlig at den slangen han ble oppfattet som å være ville bli
rettferdiggjort. Men du har selv sagt at du kan være en slange.”
”Huggorm,” sa Skje.
”Som ikke er Satan,” sa Kan.
”Men djevelsk,” sa Skje. ”Men den er av Gud.”
”Den er nødvendig,” sa Kan, ”som forskjellige fra det å være
nyttig og skjønn.”
”Du er en engel,” sa Skje.
”Nei,” sa Kan. ”Jeg kan være en huggorm jeg også. Men jeg er
av natur et villdyr. Jeg er ikke et kryp, og ikke et fe, men et
villdyr.”
”Det er fint,” sa Skje. ”Men jeg er en huggorm. Og jeg har
spottet Ånden.”
”Vi skal komme tilbake til det,” sa Kan. ”Men mener du Piken,
altså datteren til Gud, er et kryp?”
Skje dro på det. ”Jeg har ikke tenkt på det sånn,” sa hun.
”Helt sikkert er det ikke sånn,” sa Kan. ”Og hun er ikke det
motsatte av Jesus.”
”Nei!” sa Skje. ”Hun er av Gud hun også. Hun er
samvittigheten!”
”Samvittigheten er ikke et kryp,” sa Kan.
”Jeg har ikke tenkt på det sånn,” sa Skje. Du lager … et
bilde jeg ikke har tenkt på.”
”Det er fint,” sa Kan.
Så var det på tide å gå til bilen igjen. Og snart lå fergen ved
kai på den andre siden av fjorden.
På veg ut til Vågen spurte Skje: ”Hvorfor er denne tredelingen
viktig?”
”Tro, håp og kjærlighet,” sa Kan.
”La meg tenke,” sa ”Skje. ”Krypet tror, bufeet håper, og
villdyret viser kjærlighet, – er det sånn?”
”Ja,” svarte Kan.
”Og det er om å gjøre å være et villdyr?” spurte Skje.
”Nettopp,” svarte Kan. ”Vi kan bruke et annet bilde, nemlig det
av korn, urt og frukttrær.”
”Korn, urt og frukttrær,” sa Skje.
”Nettopp,” sa Kan. ”Og kornet vil tro, og urten vil håpe. Men
frukttreet viser kjærlighet. Det gir både smak og føde, og frukten
har frø i seg selv.”
”Så frukttreet er mye større!” sa Skje.
”Nemlig,” sa Kan. ”Det er dét det er.”
Skje tygget en stund på hva Kan hadde sagt. ”Har du funnet på
dette selv?” spurte hun til slutt.
”Ikke egentlig,” sa Kan. ”Det står ikke veldig tydelig i
Bibelen. Men Paulus viste til det. Han sa at hvis du ikke er i stand
til å vise kjærlighet, så er du bare en klingende malm, altså et
korn, eller en lydende bjelle, altså urt.”
”Ja,” sa Skje.
”Da bare gjør du deg til,” sa Kan.
”Det gjør ikke frukttreet,” sa Skje.
”Frukttreet er sjef,” sa Kan.
Skje ble sittende å tenke på det Kan hadde sagt. Hun tenkte på om
hun selv var et korn eller en urt eller et frukttre når hun betjente
kundene sine på Lysthuset.
Turen ut til Vågen gikk fort. Skje og Kan småpratet litt på veien,
og Skje opplyste Kan om at det ikke var så lett å være frukttre
når du fikk betaling for kjærligheten du viste. Men så var de
plutselig framme.
Vågen lå helt ute ved havet. Bølgene fra havet slo rett inn mot
det lille tettstedet. Det var midt på formiddagen, sola i sto nesten
i sør, men det var litt skyet på himmelen. Det blåste en litt
frisk bris inn fra havet, i fra vest, og havluften åpnet alle
luftveier. Kan og Skje leide en seksten fots robåt med en ti hesters
påhengsmotor, og snart satte de fra land. De var godt kledte, de
hadde begge regntøy på, og flytevester. De dro ikke så langt ut,
bare en kort tur fra land, og så stoppet de opp noen hundre meter i
fra en av de store øyene som lå rett utenfor tettstedet. Der fant
de fram fiskesakene.
”Se hva jeg kan!” sa Skje, og begynte å slippe snøret ned i
vannet.
”Du fisker,” sa Kan.
”Hva er det med det?” spurte Skje.
”Der er tre måter å være på,” svarte Kan.
”Og fisker er den ene?” spurte Skje.
”Ja,” sa Kan.
”Da,” sa Skje, ”er det andre baker og misjonær!”
Kan smilte. ”Nesten,” sa han.
”Bare nesten?” sa Skje.
”Bare nesten,” sa Kan. ”Du må tenke deg to til seks tusen år
tilbake i tid. Da var der ingen bakere og ingen misjonærer.”
”Nei,” sa Skje. ”Hva var det da?”
”Tenk,” sa Kan.
”Tyver,” sa Skje.
Kan smilte. ”Prøv igjen,” sa han.
”Der var vel jordbrukere, var det ikke det?” spurte Skje.
”Nettopp,” sa Kan. ”Og hvis de ikke var bønder eller fiskere,
så fant de mat ved å …?”
Skje tenkte seg om. ”For to til seks tusen år siden var det vel
ikke nødvendig å være noe i det hele tatt? Kunne de ikke bare
spise det de fant?”
”Nettopp,” sa Kan. ”Det gjør sankeren.”
Skje så på ham. ”Du snakker om kundene mine,” sa hun.
”Kanskje det,” sa Kan. ”Der er tre typer menn. Der er sankere,
der er fiskere, og sammen med fiskere jegere, og der er bønder.”
”Og tyver,” sa Skje.
”Da er det vel sankeren, og kanskje fiskeren og jegeren, du snakker
om,” sa Kan.
”Tre typer,” sa Skje. ”Og en type er best?”
”Det å være bonde er best,” sa Kan. ”Sankeren tror, og
fiskeren og jegeren håper. Men bonden viser kjærlighet. Han høster
det han sår.”
”Jeg hater sankere og fiskere!” sa Skje.
Kan smilte.
”Napp!” sa Skje.
Så dro hun opp en torsk på 5-6 kilo. Skje frydet seg. Kan og Skje
laget et veldig oppstyr med det å få fisken om bord i båten, og da
den omsider lå og sprellet i bunnen av båten ble de sittende å se
på den som om den var en gave fra Gud. Kan brøyt trolldommen ved å
ta sluken ut av munnen på fisken og slå den i hjel. Snart lå den
stille i en fiskekasse – som et trofé. Skje bestemte seg for at
hun ville ha flere, og heiv ut snøret igjen. Kan fant fram to
matpakker og kaffe fra sekken han hadde med, og snart satt de og
fisket og spiste knekkebrød med brunost. De koste seg og lo. De fikk
to fisker til, og så ga de seg. Kan startet motoren på båten og
kjørte dem i land.
Da de var vel i havn og Kan begynte å gjøre opp fisken sa Skje: ”I
dag har jeg fisket.”
”Og du fikk napp,” sa Kan.
”Var det det du ville vise meg?” spurte Skje.
”Jeg ville ta deg med til havet,” sa Kan. ”Der er tre typer
vann.”
”Gi deg,” sa Skje.
”Der er hav, der er fjorder, og der er innsjøer,” sa Kan.
”Bare innsjøene har rent vann,” sa Skje.
”Det er poenget,” sa Kan. ”Og bare rent vann er ren
kjærlighet.”
”Vi har vært ved havet,” sa Skje.
”Det var nødvendig å gjøre noe nyttig,” sa Kan.
”Er det håp for havet og fjorden?” spurte Skje.
Kan smilte. ”Fjorden er det jo håp for. Det ser ut som om den er i
ferd med å bli en innsjø.”
Skje smilte.
”Det er som med bufeet,” sa Kan. ”Bufeet kan rømme. Kanskje
det vil rømme, egentlig. Og da blir det et villdyr.”
”Da er det håp for fiskeren,” sa kvinnen.
”Ja,” sa Kan. ”Han blir kanskje etter hvert motivert til å så
det han høster.”
”Men Jesus sa at han var som en slange,” sa Skje.
”Vel,” sa Kan, ”han ble oppfattet som det.” Han holdt litt
inne. Så sa han: ”Men kryp og bufe uten Gud er ille ute. De som
bare vil være funksjonelle eller passende er uten Gud.”
Så var fisken gjort opp, og snart satt de i bilen igjen. I det
øyeblikk bilen begynte å rulle gikk Skje og pleieren ut av
kontordøren til Kan. Hun ble ført tilbake til posten.
”Kan jeg få en kopp kaffe?” spurte Skje.
”Du kan få koffeinfri,” sa pleieren. ”Det er ikke kaffe før
etter middag.”
”Ja,” sa Skje.
”Sånn er reglene,” sa pleieren.
”Ja,” sa Skje.
”Jeg kan lage en koffeinfri kaffe til deg,” sa pleieren.
”Ja,” sa Skje.
”Vil du ha det?” spurte pleieren.
”Ja,” sa Skje.
”Da skal du få det,” sa pleieren.
Etter at Skje hadde fått sin koffeinfri pulverkaffe gikk hun inn på
røykerommet. Vinduet mot haven som Skje med stor møye på morgenen
hadde åpnet var lukket, igjen, og i vindusposten sto et enslig
askebeger som var nesten fullt. Skje smilte. ”Slik ble dét
ufarlig,” tenkte hun. Hun tok seg en røyk.
Det ble snart ettermiddag. Pasientene satt og glodde i veggen, og
pleierne satt og glodde på fjernsynet. Skje gikk fram og tilbake på
gulvet, tenkte, og røykte. Etter hvert satte Skje seg ved det
ryddede spisebordet. Hun fant fram diktet hun hadde begynt på, men
akkurat i det hun gjorde det kom Kan inn i dagligstuen.
”Hei!” sa Skje.
”Hei!” sa Kan. ”Hva holder du på med?”
”Jeg tenker,” sa Skje. ”Jeg skal slutte på Lysthuset.”
”Slutte som gledespike?” spurte Kan.
”Ja,” sa Skje. ”Jeg vil ikke bli utnyttet. Der er bare sankere
og fiskere, og de utnytter meg begge typene. Der er ingen kjærlighet.
Og jeg får ikke vist noen kjærlighet selv, heller, når det er sånn
at de utnytter meg.”
”Nei,” sa Kan.
”Det er ikke å være sjef,” sa Skje.
”Nei,” sa Kan.
”Det er ikke å være frukttre,” sa Skje. ”Jeg vil være
frukttre. Jeg vil ikke hykle eller dåre.”
”Nei,” sa Kan.
”Nei,” hermet Skje. ”Er det alt du kan si?”
”Nei,” sa Kan.
Skje lo. ”Nei,” sa hun.
”Du kan bli alt mulig,” sa Kan. ”Du kan gjøre en masse rart.”
”Nemlig,” sa Skje. ”Jeg kan fiske.”
Kan smilte. ”Du kan være deg selv. Du kan oppdra barn. Og du kan
oppdra voksne,” sa han.
Skje så ned. Der så hun arket hun hadde plukket fram. ”Jeg vil
skrive dikt!” sa hun.
”Hva har du kommet fram til?” spurte Kan.
”Jeg har ikke kommet noe videre,” sa Skje. ”Jeg har nettopp
funnet det fram.”
”Få høre,” sa Kan.
Skje leste:
”Naturen enest er din kvinne.
La henne være til å vinne!”
Så tilføyde hun: ”Hun vil gi barn i massevis!”
”Nemlig,” sa Kan.
”Og så?” sa Skje.
”Hva skal til for at hun skal gi barn i massevis?” spurte Kan.
”Det må rime på ’vis’,” sa Skje.
”Is,” sa Kan.
”Bare hun får is!” sa Skje.
Kan smilte. ”Nå har du noe å jobbe med,” sa han. ”Ha en fin
kveld!”
Så gikk Kan ovenpå. Skje ble sittende å fundere. Hun prøvde å
finne et ord som rimte med ”vis”. Etter en stund smilte hun, og
så skrev hun noe ned. Så plukket hun arket opp og gikk inn i stua.
Henvendt til de to pleierne som satt i sofaen sa hun:
”Vil dere høre et dikt jeg har skrevet?”
Pleierne så på henne. Ingen av dem gjorde mine til å skru ned
lyden på fjernsynet.
Skje tok sats inni seg. Så leste hun:
”Naturen enest er din kvinne.
La henne være til å vinne!
Hun vil gi barn i massevis
om hun som kjærlighet befries!”
”Det var fint,” sa en av pleierne. Så flyttet begge pleierne
blikket tilbake til fjernsynet.
Sportsprogrammet på fjernsynet tok etterhvert slutt. Og resten av
kvelden gikk med til å spille kort. Skje kunne trives med et slag
kort. Hun prøvde alltid å vise de andre spillerne hvor lure de
egentlig var ved små kommentarer og utrop som hun ga, og hun likte
gleden ved å være flere sammen om noe. Det å spille kort med
pleiere på et psykiatrisk sykehus ga ikke den muligheten til å vise
omsorg, lærte hun. Men et ved et kortspill fikk hun slått i hjel
litt tid.
Så ble det leggetid. Da Skje klokken elleve åpnet døren til rommet
sitt for å legge seg var hun spent på om hun ville finne en lapp
fra Kan der. Hun åpnet døren forsiktig for å se om det lå en lapp
på gulvet. Så gikk hun bort til sengen, dro teppet til side, men
det var ingen lapp der heller. Hun så seg rundt i rommet men hun så
ikke noen lapp noen steder. Skuffet gikk hun inn på badet. Og der,
på vasken, lå lappen! Skje frydet seg. Hun leste:
”You’re a beauty, you’re a star.
Special and unique you are.
Surely missed by chiefs of arts,
certainly you break hearts!”
Skje smilte. Hun tok lappen med inn på rommet og la den på
nattbordet.
Så var tredje dag skapt. Og Skje gledet seg stort over det skapte.