Jehova
Den tiende dagen våknet Kan klokka åtte. Det var den siste dagen i den tre dager lange suspensjonen fra stillingen på Virrestad. Han spiste frokost, og så visste han ikke helt hva han skulle gjøre. Han gikk ut på internett og gikk inn på nettsiden til Lysthuset. Der så han at Skje var tatt vekk som en av de presenterte pikene. Så søkte han på navnet Skje og fant ut at Skje hadde en egen blogg. Bloggen var svært ryddig og pen og der var en mengde interessante refleksjoner. Men der var ingen kommentarer. Det så ikke ut til at bloggen ble besøkt i det hele tatt. Kan leste seg bakover og så tydelig på hvilken dato det var Skje var blitt forstyrret. Etter det var postene tydelig preget av vrangforestillinger. Han ringte til Skje og sa at hun burde vurdere å slette postene etter den bestemte datoen. Det skulle Skje gjøre, sa hun. Og så avtaltes de å møtes på Festningen klokka tolv. Festningen lå på høyden øst for byen og Skje kunne gå dit på førti minutter. Etter det satte Kan seg til å lese bloggen til Skje grundigere. Han festet seg ved en artikkel Skje hadde skrevet dagen før det var helt tydelig at Skje var blitt forstyrret. Den var som følger:
FARVEL TIL GRUNNLOVEN
”I Grunnloven vår er der to grunnleggende prinsipper som burde ha vært ufravikelige. Det ene er prinsippet om odel. Det andre er prinsippet om to kamre. Prinsippet om odel gjør oss til å være trygge på. Prinsippet om to kamre gjør oss til å være til å stole på. Begge prinsippene er avveket i dag.
Sønnen er livets mening. Tanken på sønnen, arbeidet med sønnen, og opplevelsen av sønnen er det som gir liv. Sønnen vil unnskylde sin far og forklare sin mor, og de to er forent ved sønnen. Sønnen er kallet etter fallet: Vi får Sønnen til å bevise oss ved og Sønnen vil vise hva mannen egentlig mener og sønnen vil vise hva kvinnen egentlig betyr. Sønnen er hva vi begge ser fram til som frelse og fred etter det vi gjorde hvorved vi falt.
Sønnen er kjærligheten der datteren er samvittigheten. Når vi er i Sønnens ånd frykter og elsker vi Gud. Når vi er i Datterens ånd viser vi nestekjærlighet. Odelen er det prinsipp at Sønnen er livsverket, det vil si at sønnen er hovedarving. Det er det prinsipp at far og mor skal tenke framover i sin skaping, altså legge til rette for at sønnen, som bærer navnet, skal styrkes. Ved Grunnlovens bestemmelse om odel ble mannen oppmuntret til å være ansvarlig og kvinnen ble oppmuntret til å være pålitelig. Når vi tar oss fram gjennom livet skal vi skille mellom sønnen og datteren, mellom vår tro og vårt håp – altså mellom kjærligheten og samvittigheten. Vi må skille mellom det å være rettskaffen og det å være rettferdig. For hvis ikke blir vi selvgode.
Prinsippet om to kamre, på den annen side, har med forstand å gjøre. Vi skal være reflekterte. Beslutninger vi gjør skal være slik at de ikke bare er gjennomtenkte en, men to ganger, slik at de mål og de lover vi ved første gangs gjennomtenkning kommer fram til, ved andre gangs gjennomtenkning blir satt på prøve ved i tanken å komme til anvendelse. Ved behandlingen i det andre kammeret skal vi komme fram til hva beslutningene vi gjorde i det første kammeret innebærer og betyr, og den skal sikre at beslutningen er fundert i prinsipper som kan gjelde for alle tilfeller. Grunnlovens bestemmelse om delingen av Stortinget i Odelstinget og Lagtinget oppmuntret oss til å være solvente. Ved behandlingen i første kammer blir vi sikre. Ved behandlingen i det andre kammer blir vi trygge.
Disse to prinsippene er å finne i Moselovens bestemmelser om hvilke dyr det er vi kan rettferdiggjøre ved å la dem være føde. Moseloven sier at dyret må ha klover splittet helt opp. Og dyret må tygge drøv.
Disse to bestemmelsene gjennomsyret Grunnloven vår. Ved at bestemmelsene er fraveket har Grunnloven fullstendig endret karakter. Den er ikke lenger kristen.”
De møttes ved inngangen til Festningen klokka tolv. Kan kysset Skje. Så gikk de hånd i hånd inn på festningsområdet og ut på en av festningsmurene som vendte mot vest. Under seg hadde de sentrum av byen. Bybrua lå like nedenfor, litt til venstre.
”Festningen ble også bygget i seksten hundre og åtti en,” sa Skje.
”Ja vel?” sa Kan.
”De laget en militær garnison her på Festningen. Et forsvarspunkt. Man hadde funnet ut at denne høyden var helt sentral å ha kontroll på med hensyn til forsvaret av byen,” sa Skje.
”Ja,” sa Kan.
”Og det er vel slik med oss mennesker også,” sa Skje, ”at det er noe som vi for en hver pris ikke vil miste myndighet over eller kontroll på. For da blir vi hærtatte,” sa hun.
”Troen,” sa Kan. ”Uskylden.”
”Ja,” sa Skje. ”Mister vi troen er alt tapt.”
Kan tidde litt. Så pekte han ut i sjøen i det fjerne. ”Den festningen ble ikke bygget i seksten hundre og åtti en,” sa han. Han pekte på Munkolmen.
”Nei,” sa Skje. ”Den er eldre.”
”Der er altså to festninger,” sa Kan.
”Ja,” sa Skje. ”Kanskje vi kan si at den ene er rød og den andre er blå.”
”Munkholmen var et kloster i begynnelsen,” sa Kan. ”Men klosteret ble oppgitt under Reformasjonen, i femten tretti sju, da erkebiskopen i katedralen ble tvunget til å flykte. Og så ble det en festning. I seksten hundre og åtti en, da alt det du har nevnt ble bygget, ved bybrannen, var det også et fengsel, i tillegg til å være et fort. Det ble fengsel faktisk året før, i seksten hundre og åtti. Det var fengsel helt fram til atten femti. Fortet varte noe lenger. Fortet ble oppgitt på slutten av atten hundre tallet. Da var teknologien kommet så langt at fortet var avleggs.”
Skje smilte. ”Så flink du er!” sa hun. ”Du er rene leksikonet!”
Kan smilte også. ”Ble du imponert nå?” spurte han.
”Kjempeimponert!” sa Skje.
”Det var meningen,” sa Kan. ”Men hva kan vi slutte om Munkholmen? Har den noe med Munkegata å gjøre?” spurte han.
”På en måte har den jo det,” sa Skje. ”Munkene gikk i land i Ravnkloa. Og så gikk de Munkegata opp til de kom til Domkirken.”
”Men hva kan den bety?” sa Kan.
”Fortell meg,” sa Skje.
”Jeg har tenkt litt på det,” sa Kan. ”Og jeg har tenkt på dette ordet av Kristus om at ’den som elsker mor eller far mer enn meg er meg ikke verd. Og den som elsker sønn eller datter mer enn meg er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger meg er meg ikke verd’”.
”Ja,” sa Skje. ”Det var jo et fengsel. Det var kanskje politiske fanger der?”
”De som elsker mor og far er de konservative,” sa Kan. ”Og de som elsker sønn eller datter er de liberale. Det er to forskjellige verdisyn.”
”Og ingen av dem holder egentlig mål,” sa Skje. ”Det som betyr noe er å følge Jesus.”
”Ja,” sa Kan.
De ble stående tause en stund. Så ble de enige om å gå inn i den lille, koselige kafeen som var på Festningen. Der fant de seg et bord og satte seg ned. De kjøpte seg kaffe og wienerbrød, og lenge satt de bare og så på hverandre og nøyt det å være sammen.
”Jeg har lest litt i bloggen din,” sa Kan.
”Ja?” sa Skje.
”Den er utrolig,” sa Kan. ”Men jeg kan altså se når du ble forstyrret. Det var etter at du skrev om endringene i Grunnloven.”
Skje så ned. ”Jeg ble så fortvilet,” sa hun. ”Jeg tenkte på dette å være en gledespike og fikk det ikke til å stemme i det hele tatt. Ikke æret jeg Sønnen ved det jeg gjorde. Det kom ingen ting utav det. Og ikke var kjærligheten min reflektert. Jeg tjente alle. Jeg var ikke egentlig pålitelig. Og jeg vil være pålitelig. Og jeg ble så forvirret. For jeg har alltid tenkt at Gud selv viser kjærlighet slik.”
”Gud selv viser kjærlighet slik,” sa Kan.
”Vel,” sa Skje. ”Gud ofrer seg hele tiden og gleder menneskene ved å tjene dem som en gledespike, sa far.”
”Jeg har tenkt på det,” sa Kan. ”Jeg har tenkt mye på det de siste dagene, og spesielt i dag. Og jeg gir deg rett i at Gud også kan være en pike. La nestekjærligheten, eller samvittigheten, være Piken der kjærligheten er Sønnen. I det har du helt rett,” begynte han.
Skje så på ham.
”Og så har jeg selv tenkt på det jeg gjør, som psykolog. Og jeg har kjempeproblemer med yrket mitt. Vi er ikke egentlig stolte men vi unnskylder all mulig slags umoral ved å begrunne alt folk gjør i menneskets natur. Og dette har gledespiker og psykologer felles. Vi tjener mennesker, men vi tjener uten stolthet. Vi gleder, men det er en feil glede vi gir. Og vi blir selv uanstendige ved at ingenting betyr noe. Gud selger seg ikke, men vi selger oss. Og når vi selger oss mister vi myndighet. Da kan vi ikke være av Gud!”
Kan så i bordet.
”Det er en annen ting. Psykologi er egentlig prevensjon,” fortsatte han. ”Psykologi er prevensjon i åndelig forstand. Den hindrer unnfangelse. Den hindrer Gud i å virke. Den umyndiggjør! Den umyndiggjør Gud og den umyndiggjør pasienten.”
Her ble Kan avbrutt av en mann som plutselig kom inn i rommet de satt i. Han var i femtiårene, hadde kort grått hår, gikk i en sort ullfrakk, og på kragen hadde han et kors i sølv. Han kom rett bort til bordet til Kan og Skje. Skje reiste seg da hun så ham. Kan undret seg litt over det, men da mannen spurte om han fikk sette seg, viste Kan ham en stol med en gang. Både mannen og Skje satte seg.
”Goddag barn! Guds fred!” sa mannen.
”Guds fred!” sa Skje.
”Guds fred!” sa Kan.
”Jeg skal fortelle dere noe,” sa mannen. ”Jesus var sekstiende generasjon etter Adam,” sa han.
”Var han det?” sa Kan.
”Du kan sjekke det ved å telle generasjonene bakover slik de er listet i Matteusevangeliet og i Første Krønikebok, kapittel én,” sa mannen.
”Ja vel?” sa Kan.
”Adam levde omkring fire tusen år før Kristus,” sa mannen. ”Og nå er det ikke mer enn cirka to tusen år etter Kristus. Men det er gått seksti generasjoner siden Kristus,” sa han. ”Du skal få sjekke det,” sa han, henvendt til Kan. ”Hvis hver mann fikk sin ættesønn i en alder av trettitre år; når ble sekstiende generasjon etter Kristus født?”
”Det tar jeg ikke i hodet,” sa Kan.
”Regn på det,” sa mannen.
Kan tok opp mobiltelefonen sin. Han regnet litt, og så sa han: ”Seksti ganger trettitre er nitten hundre og åtti.”
”Det er et omtrentlig årstall,” sa mannen. ”For hver mann har jo ikke fått sønnen sin i en alder av nøyaktig trettitre år. Men sekstiende generasjon etter Kristus er nå.”
”Hva betyr det?” spurte Skje.
”Jeg skal bruke et bilde som jordbrukeren vil forstå,” sa mannen og så på Kan. ”Vi kan ligne Trenigheten av Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd med det som skjer med frøet som blir sådd i jorda, som ved kjærligheten blir korn, og som på høsten blir høstet. Sønnen er høsten. Men så endrer Sønnen karakter. For kornet som høstes blir renset og knust og blir til brød. I overført betydning blir sannheten til prinsipper.”
”Det var et fantastisk bilde,” sa Kan.
”Ved Adam ble Faderen gjort gjeldende. Frøet ble sådd,” sa mannen. ”Ved Kristus ble verden vár på Den Hellige Ånd,” sa han. ”Kjærligheten ble åpenbar. Og nå vil Sønnen bli gjort gjeldende. Vi er kommet til høsten.”
”Vi er kommet til enden?” spurte Kan.
”Til endetiden,” sa mannen.
”Og da kommer sannheten for en dag?” spurte Skje.
”Sannheten blir til prinsipper. Kornet blir brød. Men det er flere slags brød,” sa mannen. ”Kaker og brød er ikke det samme. Og et gjæret brød er ikke likt et usyret brød,” sa han.
”Nei,” sa Skje.
”Avkommet vil ta flere former,” sa han.
Både Kan og Skje tidde.
”Og samvittigheten er som en pike,” sa mannen. Han så på Skje. ”Du vil,” sa han, ”selv bli som en Guds Datter.”
Skje så ned.
”Dere vil begge gjøre Piken gjeldende,” sa mannen. ”Men dere har begge vært på villspor. Gud prostituerer seg ikke. Gud er ekte.”
Mannen tidde litt og så på Kan og Skje.
”En uekte kan ikke gi liv,” sa han. ”Kristne skal være ansvarlige og pålitelige. Som skamløse er dere urettferdige. For da rår prisen.” Han så på dem. ”En annen ting er dette: Du skal elske din neste som deg selv, og du vil ikke selv tape evig liv på grunn av skamløshet. En forsvarer det en oppmuntrer til. Et ludder oppmuntrer til skamløshet.”
Både Kan og Skje tidde.
”Dette er festningen,” sa mannen. ”Festningen er vernet mot skamløshet.”
Det ble taust. Mannen så på dem begge. ”Bekjenn deres synder!” sa han. ”Vær velsignet.” Så reiste han seg opp, satte stolen inn til bordet, og gikk ut.
”Hva var det?” spurte Kan.
”Det var en engel,” sa Skje. Hun gråt.
Kan lot henne gråte. Skje gråt stille. Tårene rant nedover kinnene hennes og hun så i bordet. Kan reiste seg og fant noen papirservietter ved disken på kafeen, han rakte dem til Skje, og snart var hun ved hektene igjen. Kan tok hendene hennes over bordet.
”Hvordan blir endetiden?” spurte han. ”Vet du det?”
”Ingen vet det,” sa Skje. ”Men Kristus kommer. Og da vil sauene og geitene bli skilt fra hverandre på jorden. For samvittigheten vil virkelig vekkes.”
”Men vil Kristus regjere?” spurte Kan.
”Det kan jeg ikke tenke meg,” sa Skje. ”Han vil sikkert gå under jorden.” Hun tenkte litt. ”Hvis avkommet i det hele tatt framtrer som en person,” sa hun så.
Kan smilte. ”Men det er jo det ultimale lederskap,” sa han. ”Gud går under jorden og alle har bevissthet om det. Men han tar ikke makten.”
Skje smilte også. ”Tenk om det hadde blitt sånn,” sa hun.
De satt en stund i taushet. Det var midt på formiddagen og ikke så mange folk i kafeen. Men nå ble de vare på bevegelser utenfor. Folk løp fram og tilbake, og med ett sto en kvinne i døren og ropte inn:
”Det brenner i byen!”
Kan og Skje reiste seg og gikk ut på festningsvollen der de fleste nå sto. I Sentrum kunne de se røyk stige til himmelen fra en brann et sted sør for Nordre og Søndre gate, ned mot Fjordgata. De hørte ulende sirener, og bygningen som brant var overtent. Flammene sto i været. De sto en stund og kikket på.
”Kan du se hva som brenner?” spurte Kan.
”Ja,” sa Skje. ”Det er Lysthuset.”
De snudde, og begynte sakte å gå mot porten på Festningen. Bak seg hørte de røstene fra menneskene på festningsvollen og sirenene fra uttrykningskjøretøyene i sentrum.
”Hva gjør vi nå?” spurte Skje.
Kan tok henne i hånden. ”Vi bekjenner,” sa han. ”Vi skriver bok.”