Niende kapittel

Byrd

Den niende dagen våknet Kan sent. Klokka var litt over ni da han slo øynene opp. Han skulle jo ikke på jobb, så han hadde all verdens tid. Han tok seg en lang dusj. Og etter det en lang frokost. Så stilte han seg midt i stua i leiligheten og så seg omkring. Leiligheten var stilig, men veldig hyggelig var den ikke. Veggene var helt hvite. Ved kjøkkenkroken sto et gammelt spisebord i tre i fra gården hjemme. De fire stolene var også gamle og i tre. De var fine, men i den hvite leiligheten så de ut som antikviteter. Sofaen ved vinduet var i sort lær og stuebordet var likeledes sort. Flatskjermen og stereoanlegget var festet til veggen. Der var ingen andre møbler i stua. Ved den ene veggen sto en bokhylle i hvitt tre. Den var på tre lengder og var fylt stort sett med bøker. Kan bestemte seg for leiligheten måtte gjøres koseligere. Han lurte på hvordan Skje ville ha gjort det. Han tenkte litt på hvordan han skulle gjøre det selv og bestemte seg for å fylle på litt med ting. Han ommøblerte bokhyllen litt slik at han fikk en hylle ledig, så gikk han i et skap på kjøkkenet og fant fram en rød og blank blomstervase med et fint sirkelmotiv i blågrønt som han til jul hadde fått av sin mor. Han plasserte den i den ledige hylla i bokhylla. Men det var ikke nok. Han fant fram en stor glassbolle fra kjøkkenskapet også, en stor salatbolle, og plasserte den ved siden av blomstervasen i bokhylla. Det var bedre. Det ble kjempefint, syntes Kan. Og så bestemte han seg for at han måtte ha et stearinlys på stuebordet. Men det hadde han ikke. Det måtte han kjøpe.

Kan ringte Skje. Skje fortalte hun hadde fått fire timers permisjon og at den startet når hun valgte å forlate sykehuset. De bestemte seg for å treffes i byen med en gang.

Da Skje gikk av bussen på Torget sto Kan og tok i mot henne. Han kysset henne.

”Har du det bra?” spurte han.

”Jeg har det kjempefint!” sa Skje.

”Hvordan er det på Solgløtt?” spurte Kan.

”Det er veldig greit,” sa Skje. ”Det er ganske hyggelig der. Det kan ikke sammenlignes med Virrestad. Det er koseligere og pasientene er frie. Vi kan drikke kaffe når det passer oss og vi kan stå opp midt på natten og gå ut og ta en røyk. Det er ikke så mye å finne på. Men jeg snakker med pleierne og skriver dikt.”

”Så fint,” sa Kan.

”Hvordan går det med deg?” sa Skje.

”Alt er bra med meg,” sa Kan. ”Jeg har gjort det koselig hjemme,” sa han.

”Har du det?” sa Skje. ”Hva har du gjort?”

”Jeg har satt en glassbolle i bokhylla,” sa Kan.

”Nei – så flink du er!” sa Skje. ”Lignet den på meg?”

”Nemlig,” sa Kan. ”Hvor skal vi gå i dag?”

”Vi skal … gå den veien,” sa kvinnen, og pekte østover.

”Den veien?” sa Kan. ”Vis vei!”

Så tok han hånda hennes og de la i vei. De gikk forbi Nordre gate og Søndre gate og fortsatte mot sørøst. Snart sto de ved Bybrua. Bybrua var en gammel bru som gikk over Nidelva. Byen Kan og Skje bodde i lå ved munningen av Nidelva. Det var en stor elv som kom sørfra og rant ut i fjorden. Like før fjorden var det en stor meander på elva, og innenfor den siste store svingen som elva gjorde lå sentrum av byen. Elva gikk altså sør for og øst for sentrum. Bybrua gikk over elva i øst. Kan og Skje gikk ut på brua.

”Denne brua ble også laget i seksten hundre og åtti en,” sa Skje.

”Ja vel?” sa Kan.

”Den ble satt opp av militære grunner,” sa Skje. ”Tidligere gikk brua over Nidelva lenger mot vest.” Hun pekte.

”Du kan jo masse historie,” sa Kan.

”Jeg kan det jeg intuitivt trenger,” sa Skje.

”Intuitivt?” spurte Kan.

”Det er et fryktelig vanskelig ord,” sa Skje. ”Og ingen vet hva det betyr. Men vi kvinner har det. Intuisjon.”

Kan smilte. ”Ja vel?” sa han. ”Enn menn da? Hva har de?”

”De har magefølelse,” sa Skje. ”De lukter nystekte boller og så får de sånn … magefølelse. Det er sånn menn virker. De er ikke så … kultiverte som kvinner er,” sa hun.

Kan lo. ”Nei,” sa han. ”Og nå sier magefølelsen min at vi skal gå og spise lunsj på Bakklandet,” sa han.

Bakklandet var navnet på bredden på den andre siden av elva. Det lå brygger langs elva der, og bak bryggene gikk det en gate med masse små hyggelige hus i. Der var det også noen hyggelige kafeer.

”Det skal vi,” sa Skje.

De gikk over til Bakklandet og satte seg inne på en kafé rett øst for broen.

Skje så på Kan og smilte. ”Lærte du noe i går?” spurte hun.

Kan smilte tilbake. ”Jeg lærte at staden har to … krefter,” sa han. ”Makt og myndighet. Munkegata – og Nordre og Søndre sett sammen. Eller Søndre sett opp mot Nordre. Og de to kreftene trenger ikke å være i konflikt med hverandre. Makt og myndighet kan og skal være ett. Vi har faktisk en masse ord for det i språket.”

”Ja vel?” sa Skje.

”Tenk bare på hjerte og sinn, by og land, land og strand, fart og spenning, form og farge,” sa Kan.

”Ja,” sa Skje.

”Det er mange flere ord. Liv og røre. Lov og dom. Poenget er at de er som mann og kvinne,” sa Kan.

”Hva er Munkegata da?” spurte kvinnen.

”Munkegata er hovedgata,” sa Kan. Munkegata er makten der Søndre og Nordre er myndigheten,” sa han.

”Men Munkegata illustrerer et prinsipp,” sa Skje.

”Et prinsipp?” spurte Kan.

”Ja,” sa Skje. ”Hva er det?”

Kan tenkte seg om. ”Nei,” sa han. ”Fortell meg.”

”Treenigheten,” sa Skje.

”La meg tenke,” sa Kan. ”Munkegata har tre deler. Det er begynnelsen, og så er det hva som er, og så er det slutten. Begynnelsen er havna, altså Ravnkloa. Og slutten er Domkirka. Og midten er gata med Torget og alle institusjonene. Er det sånn?” spurte han.

”Ja,” sa Skje. ”Havnen er Faderen. Der såes det. Og Domkirken er Sønnen. Der høstes det. Og gata i mellom er der veksten skjer. Det er Den Hellige Ånd,” sa hun.

”Du er genial,” sa Kan.

”Takk,” sa Skje. ”Det er du også.”

”Har du funnet på dette selv?” spurte Kan.

”Ja,” sa Skje. ”Jeg var Guds Datter. Eller er. Jeg er visdommen.”

”Du er i hvert fall hovedpersonen i denne fortellingen,” sa Kan. ”Og nå sier magefølelsen min at det ikke er tilfeldig at vi sitter her på Bakklandet.”

”Du lukter nystekte boller,” sa Skje – og smilte. ”Men det er riktig. Det er ikke tilfeldig. For ved Bybrua er det gjort et skille. Det er gjort et skille mellom byen og landet,” sa hun.

”Byen og landet,” sa Kan.

”I seksten hundre og åtti en,” sa Skje, ”så var det vel ikke så mye bebyggelse her. Så da var dette nesten landet. Men etter hvert ble dette et arbeiderstrøk. Så også senere har Bakklandet vært en motsetning til sentrum.”

”Ja vel?” sa Kan.

”Og i Bibelen skilles det mellom kloven og magen,” sa Skje.

”Kloven og magen,” sa Kan.

”Ja,” sa Skje, ”der hvor Moses forteller om hvilke dyr det er vi kan spise. For bestemmelsen er at dyret skal ha klover som er splittet helt opp. Og det skal tygge drøv. Da kan vi spise det,” sa hun.

”Ja,” sa Kan.

”Da kan vi la oss fø på det,” sa Skje. ”For det var det de gjorde. De rettferdiggjorde dyret ved å la det fø seg,” sa hun.

”Ja,” sa Kan.

”Og Sentrum er kloven,” sa Skje. ”Og kloven er splittet helt opp. Munkegata er helt forskjellig fra Søndre og Nordre.”

”Ja,” sa Kan.

”Når vi bestemmer, skal bestemmelsen være et klart enten-eller,” sa Skje.

”Ja,” sa Kan.

”Og Bakklandet er magen,” sa Skje. ”Og her skal det tygges drøv. Og det blir det!” sa hun.

Kan tenkte seg om. ”Nei,” sa han. ”Fortell meg.”

”Der er to nivåer her på Bakklandet,” sa Skje. ”Det er Bakklandet her nede. Og det er Møllenberg der oppe.” Hun pekte mot øst. ”Og Møllenberg er drøvtyggingen,” sa hun.

Bakklandet lå nede ved elven. Men som navnet sier, så var Bakklandet et sted fullt av bakker. Og bakkene gikk opp mot øst. Således lå det øst for byen et høydedrag, og på dette høydedraget lå Møllenberg.

”Jeg elsker deg,” sa Kan.

”Så der er altså to ting som er spesielt med denne byen,” sa Skje. ”Det er skillet mellom Munkegata på den ene siden og Søndre og Nordre på den andre. Og det er det skillet som Bybrua gjør mellom Sentrum og Bakklandet. For ved det skillet er den riktige måten å dømme på illustrert,” sa hun.

”Og vi vil ikke være som bikkjer. Eller hester,” sa Kan. ”Vi vil ha klover som er splittet helt opp. Og vi vil ikke være som svin,” sa han. ”Vi vil tygge drøv.”

”Hunder, hester og griser er ikke til å rettferdiggjøre,” sa Skje og smilte. ”De skal vi ikke la fø oss – i henhold til Moseloven.”

”Men i dag er det jo ingen som gjør det,” sa Kan. ”Vi spiser noe kjøtt vi finner i kjøledisken på supermarkedet.”

”Det er noe i det,” sa Skje.

”Men denne byen er jo hellig!” sa Kan.

”Takk!” sa Skje.

Kan tenkte litt. Så sa han: ”Og du er noe helt for deg selv som forfekter dette. Det er en attribuering du gjør som vitner om en veldig spesiell personlighet.”

”Jeg kunne vært Piken,” sa Skje. ”I hvert fall litt.”

Kan smilte. ”Du er nydelig,” sa han.

Så ble de sittende og drikke kaffe og spise rundstykker med reker som de kjøpte. Kan fortalte at han hadde tenkt å finne en lysestake men at han ikke helt visste hvor, og Skje sa at han bare skulle la det komme til seg. Og Kan smilte. De koste seg. Og plutselig var klokka blitt så mye at Skje sa:

”Nå vil jeg løpe! Jeg vil ikke være for sent tilbake.”

Så kysset hun Kan. Og så var hun borte.

Kan satt ikke så mye lenger. Han tenkte på hvor han skulle få tak i en lysestake. Så kom han på at han passerte en mynthandel på veien hjem. Og i mynthandelen solgte de også gammelt sølvtøy. Han bestemte seg for å gå dit. Han betalte, og ruslet gjennom byen til mynthandleren. Der fant han en fin stake i sølv. Den var enkel og ikke veldig forseggjort, omkring tjuefem centimeter høy. Den var dyr men Kan tenkte at det var en investering. Han kjøpte staken.

Staken gjorde seg veldig godt på stuebordet. Kan var fornøyd. Så satte han seg ned og skrev et brev til foreldrene sine. Han fortalte om Skje.

Resten av dagen nyttet han til å lese i Bibelen. Det var lenge siden han hadde gjort det. Han hadde lest Bibelen flere ganger, men så hadde han lagt Bibelen fra seg. Det var som om han trengte til å fordøye det han hadde lest. Han kunne lese kapitler i Bibelen. Men han studerte den ikke. Nå tok han den fram igjen og leste Matteusevangeliet i Det Nye Testamentet. Og han priste Gud for Jesus.