Åttende kapittel

Vilje

Den åttende dagen ble Skje overført til Solgløtt. Det skjedde like etter frokost.

Solgløtt var et sykehus som lå litt nærmere byen, sørvest for sentrum. Det var et åpent sykehus hvor pasientene alle kunne få permisjoner til å gå utenfor sykehusområdet, og hvor pasientene lå for seg selv i enkeltrom. Pleierne var stort sett alltid til stede i stuen. Det ble avviklet gåturer både i nærområdet og i marka, og pasientene ble engasjerte ellers med forskjellige aktiviteter som pasientene kunne melde seg på. Men i det daglige måtte pasientene stort sett engasjere seg selv. I en liten kjøkkenkrok tilknyttet stua kunne pasientene selv lage seg kaffe, når de ønsket. Det var lagt vinn på å gjøre det hyggelig på sykehuset, og det var lunt og koselig. Skje fant fort ut at der ville hun trives. Hun fikk vite at hun kunne få en fire timers permisjon allerede første dag. Solgløtt lå omkring en femten minutters tid med buss fra sentrum av byen.

---- ¤ ----

Det kom reaksjoner på at Kan hadde et så godt forhold til Skje. Man hadde notert seg at Kan hver dag var kommet ned på posten for å hilse på Skje, og man hadde notert seg at Kan faktisk hver dag hadde vært inne på rommet hennes. Kan ble på morgenen innkalt til avdelingslederen på posten og Kan sa da at han hadde kysset Skje. Han ble suspendert i tre dager mens man tok stilling til saken.

På mandagsmøtet for behandlerne straks etterpå ba Kan om ordet. Han sa at han hadde noe viktig å si. Han delte ut et A-4 ark til hver av de andre psykiaterne og psykologene, for, som han sa, at de skulle kunne lese det han sa senere også, og så reiste han seg ved bordet, og sa:

”I en svært skarp og viktig betraktning i Romerbrevet (i kapittel sju og åtte) gjør Paulus rede for hva som i hovedsak skiller den som står under Loven og den som er i Kristus. Dessverre er det han skriver i våre dager ikke erkjent. Og et løsrevet sitat, der Paulus skriver at det han vil, det gjør han ikke, og det han ikke vil, det gjør han, nyttes dessverre som argumentasjon for at alle er elendige syndere og like i så måte. Paulus mente at han ikke forsto seg på seg selv. I denne artikkelen vil jeg klargjøre hva Paulus mente om menneskets natur og dermed påpeke hva det er som skiller jøde og kristen – og i neste omgang synder og kristen.

Utgangspunktet er at vi alle er utstyrt med begjær. I så måte er alle like. Begjæret vekkes til live i puberteten, og derfor heter det i Første Mosebok, i fortellingen om Noah, at menneskenes hjerter er fylt av ondskap fra ungdommen av. De første rettferdige, som Noah og Abraham, åpnet hjertene sine. De var ærlige og de ble hellige ved tro på kjærligheten, og Gud belønnet dem ved det at de lyktes i det de foretok seg. Ved Loven av Moses, cirka tolv hundre og femti år før Kristus, innførte Gud noe nytt – i Israel. Ved Loven blir begjæret fordømt. Ved Lovens fordømmelse etableres en alminnelig erkjennelse av det kroppslige som syndig, og mennesket blir satt i den posisjon at det ved sitt sinn fordømmer seg selv. Ved å holde Loven holder mennesket seg selv i age og i sjakk, og det oppveier for sin syndige natur ved selvovervinnelsen. Men der er sider ved begjæret som ikke er til å styre. Misunnelse og selvhevdelse er alvorlige motiver. Og Loven får ikke bukt med følelsen. Loven i seg selv er ikke vanskelig å følge. Kravene Loven stiller er rimelige og budene er enkle å holde i hevd. Men den som står under Loven vil alltid fordømme seg selv ved sin lyst. Vedkommende vil hele tiden ha det hengende over seg at han er en slik en som trenger Loven til å passe på seg, og synden er alltid en latent makt i kroppen. Og enkelte ganger kan begjæret være til ikke å rå med.

Loven skaper altså syndere. Det som på sett og vis er rent menneskelig, som seksuell appetitt og vilje til makt, er ved Loven syndig og slik skaper Loven syndere. Loven er imidlertid slett ikke ond der ved. Loven er hellig og god. Ved å følge Loven utvikler mennesket dyder og kvaliteter og visdom. Og ved Loven utvikles et rettferdig samfunn. Men Loven kommer til kort i å perfeksjonere mennesket. For under Loven vil vi alltid ha synden i oss.

Jesus opphevde ingenlunde Loven. Han sa tvert i mot at det ikke var nok alene å overholde budene, men vi må virkelig ville det om vi skal bli funnet rettferdige. Et typisk eksempel er budet om at vi ikke skal drive hor. Jesus tilføyde at hvis en mann alene ser på en kvinne for å ville forlyste seg med henne, så har han drevet hor med henne i sitt hjerte. Jesus opphevde altså ikke Loven. Men som kristne står vi ikke under Loven. Vi er i Kristi navn. Det betyr at vi har fått en orientering som skiller seg fra den orientering den har som står under Loven. Vi har selvsagt de samme drifter og den samme trang, fysisk sett. Men vi, som Paulus uttrykker det, dreper kjødets gjerninger ved Ånden i oss. En mann som bare begjærer vil være driftet av tårnet. En mann som til forskjell er i Kristus og begjærer vil være driftet av de to klokkene. Hans orientering er en helt annen. Han vil tenke Sønnen av seg i all sin gjerning og slik vil han heve det som kunne vært et simpelt begjær til et høytidelig motiv. Han gjør det i trygg forvisning om Kristus i seg og den myndighet han derved har. Han er løst fra Lovens pisk. Han er fri fra syndens energi.

Det er forskjellen på jøde og kristen. Men det er større forskjell på synder og kristen. Der er to typer mennesker i verden. Der er geiter. Og der er sauer. Geitene er synderne. De trosser Gud og trenger konkret belønning og straff for å skjerpe seg. Deres hjerter er onde. Sauene, på sin side, er de snille. De er i troen på Kristus gitt et nytt hjerte. Alt ved den kristnes natur er nytt ved troen på Kristus. Det betyr ikke at enhver kristen er perfekt. Den kristne vil alltid kunne forbedre seg i å være aktiv og gjøre gode gjerninger. Men sauen gjør ikke vondt. En kristen er en gren på det vintreet som Jesus er stammen i og vil ikke gjøre vondt – med mindre vedkommende faller fra. Og det skal svært, svært mye til for at det skjer. Som god vil den kristnes motiver være høyverdige hva enn vedkommende finner på. En geits seksuelle aktivitet kan ikke sammenlignes med en saus. De gjør ikke det samme, selv om handlingen ytre sett er lik. En geit har følelsen i tårnet. En sau har følelsen i klokkene.”

Så forlot Kan møtet – og sykehuset.

Kan dro hjem. Han satte seg i bilen og kjørte over til vestsiden av sentrum hvor han hadde leiligheten sin, parkerte bilen i garasjen og gikk rett inn. Han bodde i en ganske ny leilighet i en åsside vendt mot øst. Leiligheten var på to rom, den var hvit og minimalistisk møblert. Ikke det at Kan var noen utpreget estetiker, men etter at han la studiene bak seg hadde han følt et behov for å konsentrere oppmerksomheten. Da han fikk råd til å kjøpe leiligheten samlet han sammen alle unødvendige småting og la dem på lager på gården hjemme. I leiligheten hadde han bare en to-tre malerier på veggene, og ikke veldig mange møbler. Leiligheten var litt kald. Men stilig.

Kan ringte Skje. Skje sa hun skulle be om permisjon, og et lite øyeblikk senere ringte Skje tilbake igjen og sa at hun hadde fått fire timers permisjon. De avtaltes å møtes i byen.

Bussen fra Solgløtt til Sentrum tok bare femten minutter for Skje. Og Kan trengte tjue minutter på å gå inn til sentrum. Så Kan kledde øyeblikkelig på seg igjen og la i vei.

Da bussen til Skje kom til Torget sto Kan og ventet på henne. Skje gikk av, og Kan kysset henne.

”Hvor skal vi dra?” spurte Kan.

”Følg meg,” sa Skje. ”Vi skal den veien.” Hun pekte ned mot sjøen.

De gikk gjennom sentrum til de kom til den lille, gamle havnen med fisketorget nordvest for sentrum. De gikk ned til brygga. Fra der de sto så de innover fjorden. De kunne skimte kysten av Åsen i det fjerne, der Kan hadde tatt med seg Skje den andre dagen.

”Der har vi vært!” sa Skje og pekte.

”Nemlig!” sa Kan.

”Og du ville vise meg at byen er ubetydelig,” sa Skje.

”På avstand – sett utenfra,” sa Kan. ”Men ikke når du kjenner den.”

”Det håper jeg ikke,” sa Skje. ”Og nå skal du få se byen innenfra,” sa Skje.

”Innenfra?” sa Kan.

”Nemlig,” sa kvinnen. ”Du skal få se hvordan den er laget.”

”Det blir fint,” sa Kan.

”Så kan du vurdere etterpå hvor betydelig den er,” sa Skje.

”Jeg er helt sikker på at den er kjempeviktig,” sa Kan.

”Nemlig,” sa Skje. ”Hvor er vi nå?”

”Vi er på Ravnkloa,” sa Kan.

”Hvorfor heter det Ravnkloa?” spurte Skje.

”Det er vel noen som har hett noe med Ravn som har bodd her, vil jeg tro,” sa Kan.

”Feil,” sa Skje.

”Feil?” spurte Kan.

”Det var ikke han som ga navn til stedet,” sa Skje. ”Det var folk som kom til byen.”

”Folk som kom til byen?” spurte Kan.

”Nemlig,” sa Skje. ”Ravnen betyr noe spesielt. Det er en rovfugl. Og rovfugler betyr noe spesielt ved at de frelser på en bestemt måte. De gir det som har kommet til sin død nytt liv ved å la seg fø på det. Kadaveret blir reist til nytt liv ved at ravnen spiser på det og flyr opp i lufta.”

”Nytt liv,” sa Kan.

”Nytt liv,” sa Skje. ”I Bibelen nyttes gribben som bilde på denne type kjærlighet. Og oppigjennom historien har ørnen vært et bilde på nobilitet. Ørnen gir kadaveret nytt liv ved seg selv, og den som blir spist på av ørnen blir adlet.”

”Du er genial,” sa Kan.

”Så Ravnkloa fikk navn fra de som kom til byen. Når de satte foten på kaia her var mulighetene åpne. Ravnen kunne sette kloa i dem,” sa Skje.

”Fantastisk,” sa Kan.

”Og nå står du selv på Ravnkloa,” sa Skje.

Kan tenkte seg litt om. ”Nå står jeg selv på Ravnkloa,” sa han om litt. ”Og jeg tror jeg elsker denne byen,” sa han – og kysset Skje.

Skje besvarte kysset – og smilte. ”Der er to typer kjærlighet,” sa hun. ”Hauk og due.”

”Hauk er en ravnefugl,” sa Kan. Han ble stille, en stund. ”Oppmerksomhet og oppmuntring,” sa han. ”De to,” sa han.

”Og denne byen er blitt veldig klar over at det er sånn det er,” sa Skje. ”Dette,” sa hun og pekte sørover, ”er byens hovedgate.”

Gata Skje pekte langs var Munkegata. Munkegata strakk seg fra den lille kaia ved sjøen og til Domkirka i sør. Man antok at gata hadde fått navn etter klosteret som en gang hadde vært på Munkholmen, en liten øy like utenfor den lille havnen. Det gikk en nesten rett linje fra Munkholmen ute i sjøen i nord gjennom Munkegata og til Domkirka i sør. Der de sto kunne de se spirene på Domkirka i det fjerne.

”Er dette hovedgata?” spurte Kan. ”Jeg trodde Olav Tryggvasons gate var hovedgata,” sa han.

”Du lar deg blende av trafikken,” sa Skje. ”All trafikken går gjennom Olav Tryggvasons gate. Men hovedgata er Munkegata,” sa Skje.

”Fortell,” sa Kan.

”Hva finner du i Munkegata?” spurte Skje.

”Domkirken,” sa Kan. ”Og Torget. Og Stiftsgården,”

Stiftsgården var Kongens residens i byen Kan og Skje bodde i. Stiftsgården var en stor og prektig bygning i tre som lå midt mellom Torget og Ravnkloa.

”Nemlig,” sa Skje. ”Hva mer?”

Kan tenkte seg om. ”Tinghuset er her,” sa han.

”Nettopp,” sa Skje. ”Hva mer?”

Kan smilte. ”Rådhuset er her,” sa han. ”Det ligger nesten helt øverst, mot Domkirka.”

”Nemlig,” sa Skje. ”Mer?”

Kan tenkte seg om. ”Katedralskolen ligger for så vidt i Munkegata,” sa han.

”Det gjør den,” sa Skje. ”Og i gamle dager lå det militære hovedkvarteret ved Katedralskolen. Divisjonen lå der,” sa hun.

”Ja vel?” sa Kan.

”Og det er mer,” sa Skje. ”For i gamle dager lå Fylkesmannen i Munkegata også. Fylkesadministrasjonen lå rett opp for Tinghuset.”

”Du verden,” sa Kan.

”Så dette er hovedgata,” sa Skje.

”Det er det vel det,” sa Kan.

”Her er makten samlet,” sa Skje. ”Dette er hovedgata. Men vi skiller altså mellom hauk og due,” sa hun. ”Munkegata er gata til hauken. Og nå skal jeg ta deg med til duens plass,” sa Skje.

Kan smilte. ”Vis meg,” sa han.

Skje tok hånda hans og førte ham nordøstover i byen, mot sentrum. De gikk i stillhet. Det var en del trafikk i gatene, og ikke så lett å snakke sammen mens gikk. Men etter en ti minutters tid kom de til Nordre gate. Nordre gate var en gågate som gikk fra sør til nord i midten av sentrum. Den startet oppe ved Vår Frue Kirke og endte i nede i nord i Olav Tryggvasons gate, som gikk parallelt med sjøen. Nordre gate var byens gågate. Det vil si, der var flere gågater i sentrum. Men Nordre gate var den eldste, den største, og den alle byens innbyggere hadde et forhold til. Nordre gate var gata man gikk i for å se og bli sett i byen. Nå begynte Kan og Skje å rusle Nordre gate oppover fra bunnen – fra sjøsiden – av.

”Nordre?” spurte Kan.

”Ja,” sa Skje.

”Gågata?” spurte Kan.

”Det er for så vidt et poeng,” sa Skje. ”For det er to gater her. Det er Nordre. Og det er Søndre.”

Søndre gate var en gate som gikk parallelt med Nordre gate, i øst. Den var ørlite lengre en Nordre gate og strakk seg helt fra jernbanestasjonen på den andre siden av Kanalen i sør. Nordre gate og Søndre gate dannet så å si sentrum av sentrum i byen.

”Nordre og Søndre,” sa Kan.

”Ja,” sa Skje. Hva er forskjellen?

”Søndre er en trafikkert gate,” sa Kan.

”Mer?” spurte Skje.

”Det er bedrifter der,” sa Kan. ”Forretningsbygg. Det er ikke en handlegate,” sa han.

”Nei,” sa Skje. ”Visste du at gatene har hett Søndre og Nordre siden de ble laget etter bybrannen i seksten hundre og åtti en?” sa hun.

”Hva du vet,” sa Kan.

”Munkegata ble lagt samtidig,” sa Skje. ”Munkegata er spydet. Nordre og Søndre er sverdet.”

”Spydet og sverdet,” sa Kan.

”Og Nordre og Søndre står i forhold til hverandre,” sa Skje. ”Men på hvilken måte?”

”De kan være motsetninger,” sa Kan. ”Søndre er mer høytidelig, mer formell, der Nordre er en koselig handlegate.”

”De kan være motsetninger,” sa Skje. ”Men trenger de å være det?”

Kan tenkte litt. ”De trenger vel ikke å være det?” sa han.

”Må mann og kvinne være motsetninger?” spurte Skje.

”De må vel ikke det?” sa Kan.

”Hvordan er de da?” sa Skje – og smilte.

Kan stanset opp, og dermed stanset Skje også. Kan kysset henne. ”Du spør vanskeligere enn ti vise kan svare,” sa han.

”Da har vi fått noe å fundere på,” sa Skje.

”Jeg vil vite det av deg,” sa Kan.

”Da blir det ikke ditt,” sa Skje.

”Du er skjønn,” sa Kan.

Så fortsatte de oppover Nordre gate i taushet. Da de kom til toppen, ved Vår Frue Kirke, sa Kan:

”Skal vi gå inn?”

”En annen dag,” sa Skje. ”Nå vil jeg løpe. Jeg vil ikke være for sent tilbake på den første permisjonen min.”

Hun kysset Kan. Og så ble hun borte. Kan fulgte etter i dyp ettertenksomhet. Han gikk over Torget og rett hjem.

Kvelden brukte Kan på internett. Han leste historie. Han fant ut at byen ganske så visst hadde hatt en stor bybrann i seksten hundre og åtti en og han lærte at hovedgatene i sentrum var lagt på ny etter denne brannen. Ansvarlig for arkitekturen hadde vært en utenlandsk offiser.

Så leste Kan det han kunne finne om Munkholmen, den lille øya litt ut i sjøen for Munkegata. Ikke fordi den lille øya interesserte ham så fryktelig men han ville imponere Skje. Han ville lære noe som han kunne fortelle henne. Så han leste om Munkholmen. Han visste ikke helt hva han skulle få ut av det han leste, men det var interessant historie, og plutselig var kvelden gått. Kan la seg lykkelig og i forventning til at han neste dag skulle få se Skje igjen.