Savn
Det var sjuende dag. Skje fikk dagen til å gå ved å tenke på Kan
og ved å skrive dikt. Hun var fri fra stemmene i hodet. Og
øyelokkene hennes blinket ikke så mange beskjeder til henne. Slik
fullførte hun sitt verk.
Skje plukket flere ganger i løpet av dagen fram kopien hun hadde av
oppsigelsen sin til Lysthuset. Hun leste den, og prøvde å tenke seg
hvordan den kom til å bli mottatt. Hun var fornøyd med den.
Oppsigelsen lød slik:
”Kjære alle sammen,
Jeg sier med dette opp stillingen min i Lysthuset med øyeblikkelig
virkning.
Jeg ble sinnssyk. Jeg er i dag innlagt på Virrestad. Det er fælt å
være her. Men jeg har lært noe, og en ting jeg har lært er at jeg
ikke vil være en gledespike.
Jeg mente at det å være en gledespike var den største kjærlighet.
Jeg mente at det å være en gledespike var å virke i verden som Gud
virker. Men det stemmer ikke. Kundene våre betaler alle for
tjenestene våre. Det er det ene. De gjør opp for seg. Og kundene
våre utnytter oss. Det er det andre. Dermed er det umulig å vise
dem kjærlighet. Vi blir selv til ting uten ånd som gir glede ved å
brukes.
Barmhjertighet er hva Gud vil ha, ikke offer. Som gledespike blir du
tvunget til å ofre deg.
Jeg mener det er to måter å bli sinnssyk på. Den ene er når
verden blir uforståelig, altså når det ingen mening er og ting som
skjer er ubegripelige. Den andre er når ingen ting du gjør virker,
altså når du ingen betydning har uansett hva du foretar deg og du
ikke får bekreftet deg selv i verden. I begge tilfellene begynner du
å innbille deg ting. Det var det jeg gjorde. Men Gud er god! Nå
begynner jeg å få ting på plass.
Jeg elsker dere! Men jeg vil slutte på Lysthuset. Bare tanken på en
ny time der gjør meg syk. La meg slippe oppsigelsestid.
Kjærlig hilsen
Skje”
Slik fullførte Skje sitt verk. Hun hvilte på den sjuende dag. Og
fullførte sitt verk.