Liv
Det var femte dag. Skje våknet klokka seks og sto straks opp. Hun tok seg en god varm dusj, og så satte hun seg ned med stolen inntil nattbordet og prøvde å skrive et dikt. Men lysten på en røyk ødela alle forsøk på å være kreativ. Hun gikk runder rundt på gulvet på rommet og ble mer og mer sint inntil klokka ble sju og hun kunne gå ned.
Nede i første etasje satt en pleier i sofaen. Fjernsynet var allerede slått på. Skje henvendte seg til pleieren og ba om en kopp kaffe.
”Ja da,” sa pleieren, ”det skal du få. Men du får vente. Vi må være to på dagligstuen.”
”To på dagligstuen? Og derfor får jeg ikke kaffe?” eksploderte Skje. ”Dere er ikke sanne!”
Rasende gikk hun mot røykerommet for å ta seg en røyk. Men på veien møtte hun Petter som kom gående fra kontoret i enden av gangen. Han smilte da han så henne, åpnet armene for nærmest å ta i mot henne, og sa:
”Hei, Lynx! God morgen! Jeg håper du har sovet bra!”
”God morgen,” sa Skje, litt mutt.
”Jeg skal hente en kopp kaffe til deg!” sa Petter og åpnet døren til kjøkkenet.
Skje holdt døren åpen mens Petter skjenket i to kopper. Han ga Skje den ene og beholdt den andre selv. Så kom han ut av kjøkkenet og sa:
”Skal vi ta oss en røyk?”
De gikk sammen inn på røykerommet. De plasserte begge koppene sine i vindusposten, begge tok fram røykpakkene sine og fisket opp en sigarett, og begge tente sigaretten med lighteren som hang i kjettingen på veggen inn mot stua, akkurat slik som pasientene alltid gjorde. Alt var rutine og trygt og godt. Skje smilte.
”Jeg holdt på å gå til Gud,” sa hun.
”Ja vel?” sa Petter.
”Det er noen pleiere her som driver meg til vanvidd,” sa Skje.
”Hva tenker du på?” sa Petter.
”Alt,” sa Skje, og kikket gjennom glasset i finérveggen inn mot stua. Der så hun den andre pleieren sitte i sofaen og se på fjernsyn. Og hun festet seg ved det at han så ut som en jeger. Han hadde en brun turbukse på, og en olivengrønn høyhalset bomullsskjorte med glidelås i halsen.
”Hvorfor går de med sånt antrekk?” spurte hun Petter.
Petter smilte. ”De distanserer seg fra pasientene,” sa han. ”Det å jobbe så tett på psykotiske pasienter kan være en belastning, og pleierne kan utvikle en instrumentell holdning der de gjør pasientene til ting. Det er en overlevelsesteknikk,” sa han.
”Jeg hater det,” sa Skje.
Petter smilte igjen. ”Du skal ikke være her lenge,” sa han. Så stumpet han sigaretten, tok med seg kaffekoppen sin, og gikk ut. Gjennom glasset så Skje at han gikk inn i dagligstuen, satte seg i sofaen, slo fjernsynet av og begynte å prate med den andre pleieren. Han gestikulerte ivrig, som om det var noe spennende han fortalte, og korset han hadde om halsen svingte fram og tilbake. Skje smilte. Så tok hun selv hånda til brystet og kjente korset som hun selv hadde på venstre side. Hun fikk så forferdelig lyst til å takke Gud. Hun lukket øynene. Hun ba en stille takkebønn. Og det var bare Gud og henne. Ingen stemmer i hodet. Ingen blinking i øynene. Og Skje sa:
”Takk, Gud!”
Morgenen gikk fort. Petter fikk Skje, og senere alle pasientene, til å fortelle om det lykkeligste øyeblikk de noen gang hadde hatt – og så snakket de sammen om hva lykken var. Petter fortalte om en artig bok som het Candide, skrevet av Voltaire for lenge siden, og om hvordan hovedpersonen der blant annet finner ut at det som gjør ham lykkelig i en setting ikke gjør ham lykkelig når settingen forandres. Og så advarte Petter mot en annen bok han hadde lest, nemlig Alkymisten av Coelho. Den viste det seg at det var flere av pasientene som også hadde lest. Petter argumenterte for at lykken ikke er en egoistisk nytelse, og ikke det å være hevet over alle andre som en alkymist mener seg å være. Skje hentet diktet hun hadde skrevet dagen i forveien og leste det, og hun fikk ros av de andre pasientene.
Tidlig på formiddagen ble Skje hentet. Hun skulle til Kan. En pleier tok henne med ut av posten til det ytre, til kontoret til Kan. Der banket han på kontordøren til Kan og Kan åpnet. Kan så på Skje og smilte. Skje smilte tilbake. Kan viste dem inn. Og i det øyeblikk de trådte over dørstokken satt Kan og Skje i bilen.
Kan lente seg over mot passasjersetet og kysset henne. ”Du er vakker,” sa han.
Kvinnen smilte. ”Takk,” sa hun. ”Hvor skal vi?”
”Vi skal til krigen,” sa Kan.
”Til krigen?! Du er gal!” sa Skje.
”Nei,” sa Kan. ”Vi skal bare til grensen.”
Krigen hadde pågått i flere år i nabolandet i øst. Det var de røde mot de blå. I landet som Kan og Skje bodde i hadde Røde Kors laget et lite feltsykehus rett inntil grensen til nabolandet i øst. En gammel skole var omgjort til lasarett. Dit kom både røde og blå. De kom, eller ble fraktet, over grensen fra øst. Det varierte hvem det var som hadde kontroll på grensen. En uke var det de røde, og den neste uken var det de blå. Så det varierte hvor pasientene kom fra. En uke kom røde pasienter, den neste uken kom blå pasienter. Men det var en jevn tilstrømning av krigsskadde soldater til det lille sykehuset i skogen. Kan fortalte Skje at han av og til jobbet der i helgene. Som psykolog kunne han bidra overfor soldater med psykiske stridsreaksjoner. Så han var kjent med stedet. Stedet lå omkring fire mil øst for byen Kan og Skje bodde i.
”Har du det bra?” spurte Kan.
”Jeg hater den instrumentelle holdningen til pleierne,” sa Skje.
Kan klemte hånda hennes. ”Jeg har søkt om plass til deg på Solgløtt,” sa han. ”Der får du et eget rom med egen nøkkel, i et anneks, og der er det helt fritt. Det er pleiere til stede hele tiden men du kan komme og gå som du vil, bare du sier fra hvor du går. Men det vil gå noen dager før du blir overført.”
”Takk, Gud!” sa Skje.
Turen til grensen gikk fort. Skje sa til Kan at hun ikke hørte stemmer lenger, og hun røpet øyeblinkingen til ham. Kan sa at øyeblinkingen skyldtes angst. Skje sa at den var fra Gud. Kan sa at det trodde hun fordi hun mente hun selv var av Gud. Og han gjentok at øyeblinkingen skyldtes angst. Skje tenkte litt på det. Så snakket de om hva det var som ga angst, og Skje fikk fortalt litt om hvordan det egentlig var å være en gledespike. Så var de ved grensen.
Feltsykehuset lå i et stort skogholt. Det var en flott dag, skarpt og klart i luften, og det luktet friskt fra en natur som var i ferd med å lukke seg for vinteren. Solen skinte fra himmelen, og skjulte seg bare i korte tidsrom bak noen enslige skyer som drev forbi. De parkerte, og gikk ut av bilen.
”Der er jeg,” sa Skje, og pekte opp.
”Er du sola?” sa Kan, og smilte.
”Jeg er skyen,” sa Skje. ”Sola og skyen er avkommet til himmelen. Jeg er Piken”
Kan tenkte seg om. ”Og,” sa han, ”sola og skyen virker forskjellig.” Han smilte. ”Sola er oppmerksomhet, og skyen er oppmuntring. Du er genial!” sa han. ”Der er bare de to måtene å være på!”
Feltsykehuset besto i all hovedsak av to store oppblåsbare telt, som pasientene ble opererte i, og forlegningen, som var den gamle skolebygningen. I skolebygningen lå de røde soldatene samlet i gymnastikksalen mens de blå soldatene lå i de tre klasserommene. Kan parkerte bilen på oppstillingsplassen, og så gikk Skje og Kan hånd i hånd inn i skolebygningen. Vakten ved inngangen kjente Kan igjen og slapp dem øyeblikkelig inn.
”Hvor skal vi begynne?” spurte Kan.
”Vi begynner med de røde!” sa Skje.
Så gikk de til venstre i bygningen og kom til en stor gymnastikksal. I salen var det et yrende liv. Salen var full av køyesenger i stål i flere høyder og de pasientene som ikke lå i sengene gikk rundt i salen og snakket med hverandre. På veggene hang sengetepper og kart, og fra to store høyttalere lød musikk. Det var ”Capriccio italien” av Tchaikovsky. Musikken ble overdøyvd av plystring og heiarop da Skje viste seg i døren. Det var en veldig jovial stemning. Folk hadde armene om skuldrene på hverandre og pratet og lo. I et hjørne av salen satt en mann med en avrevet fot og en mann med en avrevet arm og spilte domino. Kan vinket til dem og de vinket tilbake. Kan fortalte Skje at det var en general og en oberst som begge var blitt skadet i et granatangrep. Så tok han Skje med bort til det lille bordet deres.
”Vær hilset!” sa Kan.
”Velkommen!” sa generalen. ”Hva skyldes det hyggelige besøk?”
”Jeg er her sammen med Skje,” sa Kan, og presenterte henne. ”Jeg vil vise henne hva det er dere egentlig driver med.”
”Vi driver vel ikke med noen verdens ting,” sa generalen. ”Vi bare sloss for vår rett. Det er de blå som ødelegger. Vi kunne hatt det som fisken i vannet, men de blå idiotene ødelegger alt med sin idealisme og egoistiske selvhevding!”
”Er det idealistene som er fienden?” spurte Skje.
”Det er det!” sa generalen. ”Det er en forferdelig rase! De ødelegger for det sunne samhold og for kameratskapet mellom menn ved sin innbilske egoisme. Og de ødelegger ungdommen med sine drømmerier og sin individualisme. De vil ha et kapitalistisk samfunn der ærlige menn blir undertrykket av hovne idioter hvis eneste fortjeneste er den at de vet å rå seg!”
”Er det slik idealismen er?” spurte Skje.
”Idealisme,” sa generalen, ”er en forestilling om at ideen var først – og så kommer livet etter det. Du kan tenke deg historien,” sa han til Skje. ”Hvis det var slik som idealistene hevdet så var verden skapt ved ideene til de sterke menn, altså ved planene til konger og presidenter. Idealistene vil ha en elite som rår i verden med sine ideer. Men vi vet at verden ikke er skapt ved noen slags ideologi. Verden har vokst fram ved det solide arbeidet til ærlige arbeidsfolk, som hele tiden hever nivået på det som blir skapt. Ideene er ikke først, men produksjonsforholdene, og produksjonsmåten, er først. Av dem lærte fedrene våre stadig hva det var som trengtes for at verden skulle bli bedre. Og vanlige folk skapte verden slik. Idealistene tror seg bedre enn vanlige folk!”
”Så dumt!” sa Skje.
”Det er dumt,” sa generalen. ”Og derfor sloss vi. Vi må sloss for en bedre verden!”
Kan smilte. ”Takk, general,” sa han. ”Vi har dessverre dårlig tid. Nå må Skje og jeg videre. Lykke til med spillet!” sa han og nikket mot brettspillet.
”Takk!” sa generalen. ”Ha en fin dag!”
Så tok Kan Skje med seg ut av gymnastikksalen. De gikk motsatt vei, til høyre i bygningen, til de kom til de tre klasserommene. Også der var det livlig. I fra to høyttalere i gangen lød musikk, det var ”Fidelio” av Bethoven, og fra de tre klasserommene hørtes latter og skrål. De kikket inn i det ene klasserommet og der så de den samme type køyesenger i stål som de hadde sett i gymnastikksalen, og også der så de veggtepper og kart på veggene. Men da Skje viste seg i døren ble hun ikke møtt med plystring og tilrop, slik som hun ble i gymnastikksalen. Det ble helt stille, og alle så mot døren.
I gangen satt to menn ved et lite bord og spilte sjakk. De satt begge i rullestol. Kan fortalte Skje at det var en oberst og en major som begge var blitt skadde i et granatangrep. Så tok han Skje med bort til bordet deres. Begge mennene smilte da de så ham.
”Vær hilset!” sa Kan.
”Velkommen! sa obersten. ”Jeg beklager at vi ikke kan reise oss for den vakre kvinnen du har med deg!”
”Dette er Skje,” sa Kan og presenterte henne. ”Jeg vil vise henne hva det er dere egentlig driver med.”
”Vi driver vel ikke med noen ting. Det er de røde som strir! Vi kunne vært frie som fuglen, men de røde bare ødelegger!” sa obersten.
”Hva er det de gjør?” spurte Skje.
”De vil tvinge på oss et kommunistisk diktatur!” sa obersten. ”Folk vil være selvstendige og rå for seg selv og sitt, men disse røde idiotene vil ha alle like, som av den samme støp. De vil at vi alle skal underordne oss bermens regime og undertrykke begavelse og genialitet. De vil ta fra oss friheten!” sa obersten.
”Er det slik de røde er?” spurte Skje.
”De røde er materialister,” sa obersten. ”De forherliger det kjødelige og vil ha det åndelige regelbundet og tamt. De vil tvinge alle til å lyde mobbens stemme og ta fra folk friheten til å skape sin egne liv!”
”Er det slik materialisme er?” spurte Skje.
”Materialisme er et dødfødt prosjekt,” sa obersten. ”Du kan tenke deg historien. Materialistene vil ha det til at kreativiteten er betinget av det materielle. De vil ha det til at det du opplever om dagen er hva som skaper ideene som bærer livet videre, slik at produksjonsmåten skaper en følelse av hva som skal til for at ting skal bli bedre. Men vi vet at en simpel erfaring ikke er grunnlag for noen virkelig idé. Ideene som gir nytt liv, det være seg på kunstens område eller hva gjelder teknologi, er gitt ved spesielt begavede kvinner og menn. Og ideene var først! Det er om å gjøre at begavelser fostres og at folk oppmuntres til å drømme og tenke selv. De røde vil undertrykke begavelse, og la alle underordnes den alminnelige mening. Men den alminnelige mening er farlig! Det er ikke den materielle mening men tanken på det ideelle som løfter livet til en hver tid, og den er gitt ved spesielle begavelser!”
”Det høres riktig ut,” sa Skje.
”Det er riktig,” sa obersten. ”Og derfor sloss vi. Vi sloss for en bedre verden.”
Kan smilte. ”Takk oberst! Men vi har dårlig tid. Vi må avslutte her. Lykke til med spillet!” sa han og nikket til brettspillet.
”Takk!” sa obersten. ”Ha en fin dag!”
Så gikk Skje og Kan ut. Kan førte Skje ut på den andre siden av biloppstillingsplassen, opp i skogen, og i skogkanten fant de to tuer som de satte seg på. De satt og så på sykehuset. I det fjerne, i fra den andre siden av grensen, kunne de svakt høre lyden av granatsmell og maskingeværild. Kan tok frem en sekk han hadde hatt på ryggen og ut av den plukket han to matpakker og en termos med kaffe. Så satte de seg til å spise maten, som var knekkebrød med brunost.
”Det var da også noe!” sa Skje.
”Ja,” sa Kan. ”De er helt uenige. Det er to perspektiver helt uforenlige med hverandre.”
”De røde vil ha det som fisken i vannet og de blå vil være frie som fuglen,” sa Skje.
”Ja,” sa Kan.
”Og jeg vil gi begge rett,” sa Skje.
”Ja,” sa Kan.
”Vet du hva jeg tenker?” spurte Skje.
Kan smilte. ”Nei. Men fortell meg!” sa han.
”Jeg tenker på Jesus,” sa Skje. ”Han sa at den som ikke tar opp sitt kors og følger etter ham er ham ikke verdt.”
”Ja,” sa Kan. ”Hva betyr det?”
”Det betyr…,” sa Skje og tenkte seg om. ”Det betyr at begge har rett,” sa hun.
De satt tause en stund. Så sa Skje:
”Jeg vil bli sykepleier!” sa hun. ”Og jobbe her!”
”Det blir fint,” sa Kan.
Så ble de sittende og nyte luktene av skogen. Det var oppholdsvær og nesten skyfritt. Etter en stund reiste Kan seg og lente seg over til Skje og kysset henne. Han sa de måtte gå, og de pakket sammen og gikk tilbake til bilen. Vel inne i bilen sa Kan:
”Har du det bra?”
”Jeg har det kjempebra,” sa Skje.
Så satte de kursen hjem. Og i det øyeblikk bilen begynte å rulle trådte Skje og pleieren ut av kontoret til Kan.
Pleieren førte Skje tilbake til posten. Vel inne så Skje en pleier sitte alene i sofaen. De andre pasientene satt eller lå rundt omring i rommet, tilsynelatende i sin egen verden. Pleieren satt og så på fjernsyn. Det var et program om fotball. Skje henvendte seg til ham og sa:
”La meg få en kopp kaffe.”
”Det kan du vel få. Men det blir koffeinfri pulverkaffe, det da. Det er ikke ordentlig kaffe annet enn mellom måltidene,” sa han.
Skje lo. ”Nei,” sa hun.
”Du vil ha en kopp koffeinfri kaffe, da?” spurte pleieren.
”Ja, gjerne,” sa Skje.
”Det kan du vel få siden du spør så pent,” sa pleieren og reiste seg møysommelig.
Skje fikk kaffen sin og gikk inn på røykerommet. Der tok hun seg en røyk. Hun fikk se diktet hun første dag hadde skrevet på veggen inn mot stua. Det sto:
”You are one exceptional view!
Lighting up the day are you,
being seldom – like a pearl!
You are one fantastic girl!”
Noen hadde tegnet et hjerte i enden av diktet. Skje smilte. Så kom hun på at Kan hadde bedt henne finne ut hva Sannhetens Ånd var. Hun lurte på om det var den de hadde funnet i dag? Var Sannhetens Ånd det å ta sitt kors opp og følge Jesus? Men hun fikk det ikke til å rime. Det å gjøre så var vel like mye hellig ånd, tenkte hun. Og når Sannhetens Ånd var ny i verden med Jesus så kunne den ikke være Den Hellige Ånd. Skje bestemte seg for å finne ut av det. Og dermed aktiviserte Skje seg resten av dagen. Hun prøvde å gå til Gud, men øyelokkene var ikke spesielt samarbeidsvillige. Hun fikk stadig vekk tilbakemelding på at det hun tenkte var riktig, men så funderte hun en stund på det, og forkastet det. Og det var også riktig, i følge blinkingen i øyelokkene. Skje ble litt frustrert men ga seg ikke.
Etter middag satte Skje seg ved spisebordet. Hun tenkte ikke på noen ting, egentlig, men tenkte hun kanskje skulle prøve å skrive et dikt. Da kom det til henne. Skje så opp. Så lukket hun øynene, strakk armene i været og sa høyt:
”Takk, Gud!”
Pleierne som satt i sofaen så på henne. Men så flyttet de blikket tilbake til fjernsynet igjen. Det var et program om fotball.
I samme øyeblikk kom Kan inn i stua.
”Hei!” ropte Skje.
”Hei,” sa Kan og kom inn i spisekroken.
”Jeg har fått det!” sa Skje.
”Så fint!” sa Kan. ”Hva har du fått?”
”Jeg har fått vite hva Sannhetens Ånd er!” sa Skje. ”Det bare kom til meg!”
Kan smilte. Han dro ut en stol og satte seg vis à vis Skje ved bordet. ”Fortell!” sa han.
”Jeg sa der er to barn av Gud, ikke sant?” sa Skje. ”Det er Sønnen og det er Datteren.
”Ja,” sa Kan. ”Og du sa at Sønnen er kjærligheten og at Datteren er samvittigheten,” sa han.
”Og Sannhetens Ånd er samvittigheten!” sa Skje.
”Fortell!” sa Kan.
”Jo,” sa Skje. ”Når vi handler i kjærlighet så handler vi i Den Hellige Ånd. Kjærligheten er oppmerksomheten. Og når vi handler i samvittighet så handler vi i Sannhetens Ånd. Sannhetens Ånd er oppmuntringen.”
”Fantastisk,” sa Kan.
”Sannhetens Ånd er visdommen!” sa Skje. ”Ikke sannheten, men visdommen! Det bare kom til meg! Takk Gud”
Kan smilte. ”La meg lese litt i Bibelen, og så følger vi det opp i morgen,” sa han.
Skje smilte. ”Har du det bra?” spurte hun.
Kan smilte. ”Jeg har det kjempebra,” sa Kan. ”Har du det bra?” spurte han.
”Jeg har det kjempebra,” sa Skje. ”Jeg skal skrive dikt,” sa hun.
”Hva skal du skrive om?” spurte Kan.
”Jeg aner ikke!” sa Skje. ”Det får bare komme!”
”Så fint!” sa Kan. ”Jeg gleder meg til å høre det. Men nå må jeg løpe. Lykke til!” sa han.
”Takk!” sa Skje.
Kan reiste seg og gikk opp i andre etasje. Skje ble sittende igjen å fundere på hva hun skulle skrive. Og det kom til henne. Det kom som en flom, slik at linjene formet seg i hodet hennes på direkten uten at hun funderte på dem. Diktet ble til nesten på et øyeblikk, uten store rettelser underveis og uten utkast som hun etter tur avviste. Det var som om Gud matet henne. Etter en stund rettet Skje seg opp, kikket ned på arket hun hadde på bordet foran seg og leste:
”Hjemmet røper fire røster –
far og mor og bror og søster –
sans og samling, tro og ære.
Gud – slik er det godt å være!”
Skje smilte. Så tok hun arket med diktet opp fra bordet og gikk inn i dagligstuen. Hun henvendte seg til pleierne i sofaen.
”Vil dere høre et dikt jeg har skrevet?” spurte hun.
”Ja?” sa den ene pleieren.
”Da må dere skru ned lyden på fjernsynet først,” sa Skje.
Den ene pleieren slo lyden av. Skje deklamerte:
”Hjemmet røper fire røster –
far og mor og bror og søster –
sans og samling, tro og ære.
Gud – slik er det godt å være!”
”Hva sa du,” sa den ene pleieren, ”sans og samling … og?”
”Sans og samling, tro og ære,” leste Skje.
”Det var flott,” sa pleieren. ”Har du laget det selv?”
”Jeg skrev det nettopp nå,” sa Skje. Hun smilte, snudde og gikk ut på røykerommet.
Da kvelden kom, og Skje skulle legge seg, og hun åpnet døra til soverommet, så hun med en gang en beskjedlapp som var festet med tape til vindusruta. Hun gikk bort til vinduet, rev lappen ned og leste:
”Some recognition come your way
and brighten up your everyday!
May this be one: I love your style!
I love your laughter and your smile!”
Skje smilte. Hun la lappen sammen med de andre lappene fra Kan i nattbordsskuffen.
Så var femte dag skapt. Og Skje var henrykt over det hun hadde laget.