Tilhørighet
Det var fjerde dag. Skje våknet klokka halv sju. Hun tok seg en lang
dusj på rommet etter å ha stått opp. Så tok hun korset hun hadde
lagt på nattlampen over sengen og festet på brystet av genseren
sin. I dag var det trygt å fjerne den fra nattlampen. Så gikk hun
ned.
Nede satt en pleier hun ikke hadde sett før. Pleierne kom på vakt
klokka sju. Han reiste seg da Skje kom ned, smilte, og sa:
”Hei! Jeg heter Petter! La meg hilse på deg!”
Så strakk han ut hånda mot henne. Skje ble overrasket. Dette var
noe nytt. Hun smilte til ham, tok ham i hånda, og presenterte seg
som Skje.
”Du har sikkert lyst på en kopp kaffe?” sa Petter.
”Ja – tusen takk!” sa Skje.
Petter gikk raskt ut på kjøkkenet og kom med en gang tilbake med to
kopper. Han satte den ene koppen på stuebordet på langsiden, og den
andre på kortsiden. Så satte han seg på langsiden av sofaen og så
på Skje. Skje smilte. Hun satte seg på kortsiden av sofaen og så
på Petter. Han var i førtiårene. Han var kledt i cordfløyelsbukser
og en pen, matchende genser, og bare slik skilte han seg ut fra de
fleste andre pleierne, som kom på jobb i feltantrekk. Han hadde et
stort kors i sølv hengende rundt halsen. Det var et større kors enn
det Skje hadde på brystet. Han hadde lyst, fyldig, kraftig hår.
”Du er pen,” sa Skje.
”Takk, men det er jeg som skal si det til deg. Du er en asiatisk
perle,” sa Petter. ”Så fint det var med korset på brystet,”
sa han.
”Jeg tror på Kristus,” sa Skje.
”Og da tror du på – hva da?” spurte mannen.
”Jeg tror på kjærligheten,” sa Skje.
”Nydelig,” sa Petter.
”Men jeg er samvittigheten,” sa Skje.
”Samvittigheten?” spurte Petter.
”Ja,” sa Skje. ”Sønnen er kjærligheten og Piken er
samvittigheten. Jeg er Piken.”
”Du er datteren til Gud?” spurte Petter.
Skje nølte litt. ”Når du spør sånn direkte blir jeg litt i
tvil. Jeg mente jeg var det. Jeg var en gledespike,” sa hun.
”Du jobbet på Lysthuset?” spurte Petter.
”Ja,” sa Skje. ”Men jeg skal slutte. Jeg blir bare utnyttet.”
”Jeg skal finne penn og papir til deg etterpå, sånn at du kan
skrive oppsigelsen med en gang. Hvis du får en påtegning fra
sykehuset om at det å jobbe der er farlig for din helbred, så
slipper du sikkert oppsigelsestid.”
”Du er en engel,” sa Skje.
”Nei,” sa Petter. ”Men jeg tror på kjærligheten.”
”Hvorfor vil du ikke innrømme at du er en engel?” sa Skje.
”Ingen engler vil innrømme at de er engler!”
Petter smilte. ”Så du tror på Sønnen,” sa han.
”Ja,” sa Skje.
”Sønnen av deg. Menneskesønnen. Og Guds Sønn,” sa Petter.
”Ja,” sa Skje. ”Jeg tror også at Sønnen – livet av meg –
ble korsfestet da jeg syndet, sånn at jeg slapp å leve det. Jesus
døde for at jeg skulle få leve.”
”Du har skjønt det,” sa Petter. ”Nå skal jeg hente penn og
papir!”
Egentlig skulle de til en hver tid være to pleiere på dagligstuen.
Men om morgenen tok de det ikke så nøye. Nå gikk Petter ut gangen
forbi røykerommet og ut til kontoret som lå ved inngangsdøren, og
så kom han temmelig øyeblikkelig tilbake til Skje med tre blanke
ark og en penn.
”Vær så god,” sa han. ”Du trenger ikke å finne på en grunn
for å si opp,” sa han. ”La behandleren din lage den.”
”Jeg vil gjøre det selv,” sa Skje.
Petter satte seg i sofaen og smilte til Skje. Skje smilte tilbake. Så
tok hun med seg arkene og pennen og satte seg ved spisebordet. Og før
frokost hadde hun skrevet oppsigelsen til Lysthuset, levert den til
Petter, fått en kopi tilbake, og sett Petter gå ut av posten med
brevet i hånda.
Tiden etter frokost gikk svært fort. Petter sa han nesten avskydde
fjernsyn, og han slo fjernsynet av da den andre pleieren slo
fjernsynet på etter at de hadde ryddet ut frokosten. Den andre
pleieren sa ingen ting. Petter underholdt med å fortelle om reiser
han hadde vært på og med hva ting het på fremmede språk. Han
samlet alle pasientene rundt bordet. Han spurte Skje om hun visste
hvordan ”hjertet” så ut på kinesisk, og Skje sa at det visste
hun – det så ut som et smilefjes. De smilte begge av det, og alt
de ellers snakket om var de enige om. Skje fikk fortalt litt om
reisen hun selv hadde hatt som tiåring til landet der hun var født.
Hun fortalte hvor rart det var å ikke kunne språket selv om hun av
utseende var lik alle andre, og hvor rart det var å se foreldrene
sine som fremmede og ikke seg selv. Hun fortalte om hvor godt det var
bare å være der, med klimaet og atmosfæren som hun fort vendte seg
til. Men så ble Petter kalt opp i andre etasje, til å være vakt på
skjermet avdeling. En annen pleier kom ned. Han slo ganske fort
fjernsynet på. Det var, skjønte, Skje, et program om siste
serierunde i fotball som de måtte se. Pasientene reiste seg en etter
en og fant tilbake til krokene sine på dagligstuen. Skje gikk ut i
røykerommet og tok seg en røyk. Men så ble hun hentet. Hun skulle
til Kan.
Pleieren som hentet henne førte henne ut av posten, til det ytre og
til kontordøren til Kan. De banket på døren, Kan lukket opp, og i
det øyeblikk Skje og pleieren trådte over dørstokken til kontoret
satt Kan og Skje i bilen.
”Hvor skal vi?” spurte Skje.
”Vi skal til dyreparken,” svarte Kan.
Dyreparken lå et kort stykke sørvest for byen. Skje hadde ikke vært
der siden hun var liten.
Skje var iført en sort høyhalset genser under en mørk, lang
ytterjakke i bomull. Til venstre på brystet av den hang korset. Hun
hadde på seg stramme, sorte stretch bukser og lave, sorte
støvletter. Neglene hadde hun i går kveld lakkert dypt røde, og
den dyp røde fargen gikk igjen i leppestiften hun hadde på seg.
Ellers var hun ikke mye sminket. Hun var svært pen, og hun visste
det.
”Engler lar seg ikke forføre,” sa hun.
”Engler lar seg ikke forføre,” sa Kan.
”De kan gi komplimenter. Men de er uinteresserte i å eie deg,”
sa Skje.
”Uinteresserte i å eie deg,” sa Kan.
”Ja,” sa Skje. ”De er bare hjelpsomme.”
”Hva legger du i å ’bare være hjelpsom’?” spurte Kan.
”De er bare … de sørger bare for det du trenger,” sa Skje.
”Det du trenger,” sa Kan.
”Ja. Som lys og vann,” sa Skje.
”Lys og vann trenger vi,” sa Kan. ”Det gir Gud ved
himmelhvelvingen.”
”Ja,” sa Skje. Hun tenkte seg litt om. ”Sønn og datter?”
spurte hun.
”Lys og vann?” sa Kan.
”Ja,” sa Skje. ”Er lys Sønnen og vann Datteren?” spurte
Skje.
”Du er genial,” sa Kan.
”Hvordan det?” spurte Skje.
”Vann trenger vi ikke å si så mye om. Vann er en form for
kjærlighet, og der er en utveksling mellom himmelen og jorden hva
gjelder vann. Men lysene er av tre slag,” sa Kan.
”Det er de,” sa Skje.
”Der er sol, der er måne, og der er stjerner,” sa Kan.
”Og solen er skjønn og stjernene er nyttige og månen er
nødvendig. Er det sånn?” spurte Skje.
”Tro, håp og kjærlighet,” sa Kan.
”Månen er tro, stjernene er håp og solen er kjærlighet. Ble det
riktig?” spurte Skje.
”Månelyset er troen på oss, stjernelyset er håpet til oss og
sollyset er kjærligheten til oss,” sa kan.
”Du er genial,” sa Skje.
”Det er jeg,” sa Kan. ”Og det er du også. Hva mer kan vi si om
lysene?”
”De er natt og dag,” sa Skje.
”Nemlig,” sa Kan.
”Det …,” sa Skje og tenkte seg om. ”Det forklarer forskjellen
på tro og håp på den ene siden og kjærligheten på den andre.”
”Det gjør det,” sa Kan.
”Det illustrerer forskjellen på kryp og bufe på den ene siden, og
villdyr på den andre,” sa Skje.
”Og det illustrerer forskjellen på korn og urt på den ene siden
og frukttre på den andre,” sa Kan.
”Vi er både natt og dag!” sa Skje.
Kan smilte. ”Men av natur,” sa mannen, ”er vi kryp, bufe eller
villdyr.”
De ble sittende tause en stund. Så fortalte Skje Kan om Petter. Kan
sa at Petter hadde vært innom ham på morgenen med oppsigelsen
hennes og hadde sagt at han måtte gjøre en påtegning så hun slapp
oppsigelsestid på Lysthuset. Det skulle Kan gjøre så fort han
kunne, sa han. Kan sa han hadde lest oppsigelsen. Han sa at han var
helt imponert over hva hun hadde skrevet. Faktisk var han veldig
imponert, sa han. Så var de framme.
Det var en nydelig dag. Solen skinte fra en skyfri himmel og lot
høstfargene på trærne spille. Skje så rødt, brunt, grønt og
sort og hun syntes hun gikk i ett med fargene selv, kledt som hun var
i sort. Dyreparken lå på en gammel bondegård. Markene var gjort om
til innhegninger for ulike dyr, og på gården selv, som de nå sto
på, var våningshuset gjort om til en kafeteria. Rundt området, fra
innhegning til innhegning, gikk en grusvei. Kan ledet an. De gikk den
veien alle gikk, og det første de kom til var en innhegning med
ulver.
”Dette er egentlig Satan hos oss,” sa Kan.
”Varg!” sa Skje.
”Vi har jo ikke livsfarlige kryp,” sa Kan. Vi har ikke giftige
edderkopper eller giftige skorpioner. Og slangen er til å leve med,”
sa han.
”Huggormen er av Gud,” sa Skje.
”Den er som kryp nødvendig der bufeet er nyttig og villdyret er
skjønt,” sa Kan.
”Men vargen er farlig,” sa Skje.
”Satan!” sa Kan.
”Men da har vi en annen Satan enn de har eksempelvis i Asia,” sa
Skje. ”Og Afrika.”
”De har vel ulver i Asia òg,” sa Kan. ”Og hyener er noen
utrivelige dyr. Men vi er forskånet fra den Satan som er livsfarlig
giftig.”
”Så Satan er to,” sa Skje.
”Ja,” sa Kan. ”Og vargen er den ene.”
”Men de er så søte,” sa Skje og pekte på dyrene i
innhegningen.
Kan smilte. ”Jeg liker ikke pakk,” sa han.
Så gikk de videre. De kom til en innhegning med elg, og etterpå til
en innhegning med rådyr og hjort sammen. Og de snakket sammen om
egenskapene til dyrene og det var sol og det var frisk luft og det
var deilig å bare være til.
Snart passerte de en bakketopp, og på vei ned bakken sa Kan:
”Nå kommer vi til det som jeg ville vise deg!”
”Hva er det?” spurte Skje.
”Lynx!” svarte Kan.
”Hva er det?” spurte Skje.
”Vent og se,” sa Kan.
Så kom de til en innhegning med tre dyr i. De kunne se dem alle på
litt avstand.
”Gauper!” sa Skje.
”Det er nydelige dyr,” sa Kan. ”Gaupen er et symbol på
visdom,” sa han.
”Visdom?” sa Skje.
”Fra gammelt av,” sa Kan. ”De hengte seg opp i øynene til
gaupa og tilla den mystiske egenskaper. De mente at gaupa var klok og
at den som var gaupa lik klargjorde ting.”
”Den er nydelig,” sa Skje.
De sto på veien ved gjerdet tett sammen. Kan vendte seg mot Skje,
snudde henne mot seg og så henne inn i øynene.
”Du er nydelig,” sa han. ”Du er en gaupe.” Så kysset han
henne.
Kvinnen besvarte kysset. Kan kysset henne igjen. Så tok han hånda
hennes. De vendte seg igjen mot gaupene i innhegningen og så på dem
i taushet. Så begynte de å gå langs veien igjen, hånd i hånd. De
sa ikke så mye. Men da de kom til en innhegning med rever sa de
masse. Revene hadde reveunger, og de snakket om hvor søte de syntes
de var, og hvor lure revene var. De pekte og smilte og lo. Så gikk
de videre.
Da de kom tilbake til våningshuset bestemte de seg for å ta en kopp
kaffe. De kjøpte en vaffel hver, og kaffe, og så satte de seg ved
et lite rundt bord innerst i kafeteriaen. Det var ikke så mange
andre i kafeteriaen enn dem selv, så det var stille og rolig der.
Skje var den som åpnet ordet. ”Piken er visdom,” sa hun.
”Ja vel?” sa Kan.
”Sønnen er sannheten,” sa Skje. ”Men Piken er visdommen. Hun
vet hva ting betyr.”
”Så du vet hva kysset betyr,” sa Kan.
”Jo takk,” sa Skje – og smilte. ”Men Piken er altså
visdommen,” sa hun. ”Det var det jeg ville si. For du er veldig …
til å behandle. Jeg får ikke vist hva jeg er så lenge jeg er
innlagt her.”
”Du er veldig gløgg,” sa Kan. ”Du reagerer på lys, for å si
det pent. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at du også er smart.”
”Alle jenter er smarte,” sa Skje. ”Når far og mor gir datteren
fra seg, så er de smarte. Det er smart å gi datteren bort. Det er
nestekjærlig. Sønnen kan være fryktelig. Han er kjærligheten. Men
Datteren er samvittigheten. Hun er smart.”
”Alle jenter er smarte,” sa Kan.
”Ja,” sa Skje. ”Men Datteren er også … intelligent smart.
Hun skjønner hvordan ting er. Slik som profetene gjorde. Profetene
var døtre av Gud.”
”Profetene var døtre,” sa Kan.
”Ja,” sa Skje. ”Og jeg vil vise deg en gang hva visdom er. Men
jeg må vekk fra sykehuset først!”
”Du må ikke tenke slik!” sa Kan. ”Du er skjønn!”
Skje tidde litt. ”Fortell med hva det er du ser i meg,” sa hun
så.
”Jeg har tro på deg og jeg har håp til deg,” sa Kan. ”Jeg har
tro på at du vil blir fort frisk og at du vil … være en
ressursperson etter det. Jeg har lest oppsigelsen din til Lysthuset.
Og jeg har håp til deg. Jeg har håp til at du vil være til gagn
ved det du har lært. Men mest må du fatte kjærligheten min. Du er
ei fantastisk jente. Jeg har gått rundt og trodd at jeg aldri ville
gifte meg. Men når jeg ser på deg så har jeg lyst til å være
sammen med deg hele tiden. Vi tenker helt likt!”
”Takk,” sa Skje. ”Du er søt.”
”Du er også et fantastisk syn,” sa Kan. ”Jeg er stolt over å
gå rundt her sammen med deg.”
”Du er flott selv,” sa Skje. ”Du er søt.”
”Jeg er forelsket,” sa Kan. ”Forelskede menn er søte.”
”Det vet jeg faktisk ikke så mye om,” sa Skje.
Kan så på henne. Han tidde. Men så sa han: ”Det er min skyld.
Jeg er psykolog.”
De satt tause en stund. Men så sa Kan at han trodde de måtte gå.
Han hadde en del ting han måtte gjøre. Han skulle blant annet
skrive påtegningen til oppsigelsen Skje hadde skrevet. Så de reiste
seg og gikk ut. Det var fortsatt en nydelig høstdag. Solen skinte
fra en nesten skyfri himmel, det var litt vind i luften slik at
høstløvet vibrerte litt på trærne på gårdsplassen, og de kunne
høre barn som frydet seg og lo rundt om på gården. De satte seg i
bilen. Da bilen begynte å rulle gikk Skje og pleieren ut av
kontordøren til Kan.
Pleieren førte Skje tilbake til posten. Der fikk hun se Petter i
sofaen omgitt av alle pasientene.
”Kan jeg få en kopp kaffe?” sa hun, henvendt til Petter.
”Selvsagt,” sa Petter og reiste seg. ”La oss håpe det er
ordentlig kaffe igjen!”
Petter gikk raskt ut på kjøkkenet. Skje fulgte etter og holdt døren
åpen.
”Det er litt kaffe på en termoskanne her,” sa Petter. ”Vil du
prøve?”
”Gjerne,” sa Skje.
Skje fikk en kaffekopp i hendene og Petter kom ut av kjøkkenet.
”Var samtalen fin?” spurte Petter.
”Jeg er en gaupe,” sa Skje.
”En gaupe?” sa Petter.
”Ja,” sa Skje. ”Kan sa at jeg var en gaupe.”
”En gaupe,” sa Petter. ”Sa han det fordi han hadde tro på deg,
eller fordi han hadde håp til deg, eller fordi han viste deg
kjærlighet?” spurte han.
Skje lo. ”Det sier jeg ikke bort,” sa hun kokett og snudde på
helen og gikk inn på røykerommet.
Resten av ettermiddagen gikk som en vind. Skje fikk Petter og de
andre pasientene med på å snakke om dyr og om egenskaper til dyr,
og Petter viste seg å være nesten som et leksikon når det gjaldt å
vite hva dyr betydde i ulike kulturer. Alle pasientene bidro med det
de hadde lært fra skole og fjernsyn og Skje frydet seg. Hun var helt
trygg og helt til stede i samtalen. Hun hørte ingen stemmer i hodet
og øyelokkene hennes ga henne ingen beskjeder. Det var som om Gud ga
henne fred. Men så gikk Petter av vakt. Og de to pleierne som kom på
vakt slo øyeblikkelig fjernsynet på. De ville se en toppkamp i
fotball. Skje gikk til Gud.
Sent på dagen satte Skje seg ved det alltid ryddede spisebordet. Hun
ville skrive et dikt. Men i det hun hadde funnet fram penn og papir
kom Kan inn på dagligstuen.
”Hei!” sa Skje.
”Hei Lynx!” sa Kan og kom bort til spisekroken.
”Jeg vil skrive et dikt!” sa Skje.
”Vet du hva du vil skrive om?” spurte Kan.
”Må jeg det?” spurte Skje.
Kan tenkte seg om. ”Du er jente,” sa han. ”Så du trenger ikke
det.”
”Er det forskjell på det?” spurte Skje.
”Ja,” sa Kan. ”Men det skal vi snakke om i morgen.”
”Du vet altså hva vi skal snakke om i morgen?” spurte Skje.
”Ja,” sa Kan.
”Så når du skriver et dikt,” sa Skje, ”så vet du allerede på
forhånd hva du skal skrive om?”
”Ja,” sa Kan. ”Jeg er en mann.”
”Du er en engel,” sa Skje.
”Engler lar seg ikke forføre,” sa Kan.
Skje smilte. ”Det gjør gauper,” sa hun.
”Så visdommen er til å påvirke?” spurte Kan.
”Der var tre vise menn,” sa Skje.
”Nemlig!” sa Kan. ”Én hadde tro på Jesus, én hadde håp til
Jesus, og én viste Jesus kjærlighet.”
”De var fra Asia,” sa Skje.
Kan smilte igjen. ”De var i hvert fall fra Østen,” sa han.
”Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om,” sa Skje.
”La det komme til deg,” sa Kan.
”Jeg går til Gud,” sa Skje.
”Ja vel,” sa Kan. ”Men vil du vite det av meg?”
”Ja!” sa Skje.
”Skriv om hva lykken er,” sa Kan.
”Lykken?” sa Skje.
”Lykken,” sa Kan. ”Lykke til!”
Så snudde han og gikk trappen opp til andre etasje. Skje ble
sittende å fundere. Hun gikk til Gud. Men Gud var ikke spesielt
snill. Hun prøvde seg fram, og øyelokkene bekreftet tankene hennes
og oppmuntret henne. Men da hun så nærmere etter hva hun fikk ned
på papiret så strøk hun over det og var ikke fornøyd. Men det ble
stadig bedre. Det var som om Gud ledet henne til diktet ad alle
mulige veier som hun forkastet – en etter en. Kvelden kom, og Skje
var ikke ferdig med diktet. Men så mente hun at hun hadde det. Hun
fant fram et blankt ark, og reinskrev det hun hadde kommet fram til.
Så leste hun inni seg:
”Lykken er å elske andre.
Lykken er å ikke klandre
men å være kjærlighet –
det den største herlighet.”
”Herlig!” hørte hun fra sofaen. Hun skvatt og så opp. Men da
angsten fortok seg skjønte hun at det var en av pleierne som jublet
over noe på fjernsynet. De to pleierne satt og så på fotball. Skje
tok arket med diktet hun hadde skrevet i hendene, reiste seg, og gikk
inn på stua. Henvendt til de to pleierne i sofaen sa hun:
”Jeg vet hva som er herlig,” sa hun.
De to pleierne utvekslet blikk og smilte nesten umerkelig. De visste
åpenbart hva Skje hadde arbeidet med. Så flyttet de blikket over på
henne. Skje kremtet, og leste:
”Lykken er å elske andre.
Lykken er å ikke klandre
men å være kjærlighet –
det den største herlighet.”
”Det var fint,” sa den ene pleieren. Så flyttet begge pleierne
blikkene sine tilbake til fjernsynsskjermen. Skje gikk ut på
røykerommet og tok seg en røyk.
Da Skje åpnet døren til rommet sitt for å legge seg fikk hun med
en gang øye på en beskjedlapp som var festet med tape til
nattlampen. Den var selvsagt skrevet av Kan. Skje rev lappen ned og
leste:
”A mountain river clear you are
in which the sun, the moon, the star
do mirror and reflection find –
in which the light perceive its kind!”
Skje smilte og la diktet sammen med de andre diktene i
nattbordsskuffen. Så gikk hun på badet og stelte seg for natten.
Så var fjerde dag skapt. Og Skje frydet seg over det hun hadde
laget.