Sjette kapittel

Myndighet

Det var sjette dag. Skje sto opp klokka halv sju og tok seg en lang dusj. Slik slapp hun å vente på at klokka skulle bli sju og hun fikk slippe ut av rommet. Hun gikk ned i første etasje. Hun fikk seg en kopp kaffe, hun tok seg en røyk, og etter det var det bare å vente på frokost. Måltidene er høydepunkter på psykiatriske sykehus. De er små avbrudd i den forferdelige kjedsommeligheten og maten er god. Men på den posten som Skje nå var på var regelen den at mat som ikke ble spist ble kastet. Hvis det altså ble åpnet en boks leverpostei og bare litt av innholdet i den ble spist, så ble resten kastet. Det var lite økonomisk, selvsagt. Og konsekvensen var at pasientene hele tiden måtte tigge om mer mat. Det ble alltid satt fram for lite brød, for lite brunost, for lite syltetøy, for lite av alt, og når det så gikk tomt, og det gjorde det med en gang, så måtte pasientene tigge pleierne om mer. Det irriterte Skje. Men hun gledet seg til frokost.

”Hvor er Petter?” spurte Skje.

Pleieren som satt i sofaen så opp fra fjernsynet. ”Han har ikke vakt,” sa han.

”Hvorfor ikke?” spurte Skje.

”Du liker ham?” spurte pleieren.

”Han er kristen,” svarte Skje.

”Du liker at han småprater?” spurte pleieren.

I samme øyeblikk kom den andre pleieren inn fra kontoret.

”Skje liker Petter!” sa den første pleieren. ”Hun liker at vi småprater.”

Skje ga opp. Hun bestemte seg for å prøve å skrive et dikt. Hun gikk til Gud, og jobbet med diktet hele morgenen.

Rett etter frokost ble hun hentet for å bli brakt til Kan. En pleier førte henne ut til det ytre av posten, til kontoret til Kan, og de banket på.

”Kom inn!” sa Kan.

I det øyeblikk de trådte inn av døren satt Kan og Skje i bilen.

Kan kysset henne. ”Hei!” sa han.

”Hei!” sa Skje.

”På mandag blir du overført til Solgløtt,” sa Kan.

”Deilig,” sa Skje.

”Det blir fint,” sa Kan. ”Du er fortsatt under tvang, men det er helt fritt,” sa han.

”Hva som helst er bedre enn denne posten,” sa Skje.

”Det mener du ikke,” sa Kan, ertende.

”Nei,” sa Skje. ”Kommer du og besøker meg?” spurte hun.

”Selvsagt,” sa Kan. ”Og jeg skal være lur som en rev.”

Skje smilte. ”Lur som en rev,” sa hun. ”Vet du hva jeg tenker?”

”Nei,” sa Kan.

”Jeg tenker på det å ta sitt kors opp og følge Jesus,” sa Skje.

”Ja,” sa Kan. ”Hva betyr det?”

”Det betyr at Jesus er Sønnen. Han er vårt livsverk. Og det betyr at vi skal ta opp korset gitt ved det å ville ha det som fisken i vannet og det å ville være frie som fuglen og … tro på Gud og tenke framover,” sa Skje.

”Du er genial,” sa Kan. ”Hva betyr det å tenke framover?”

”Det betyr jo å tenke rasjonelt,” sa Skje.

”Rasjonelt,” sa Kan.

”Ja,” sa Skje. ”Det betyr å tenke fornuftig.”

”Fornuftig,” sa Kan. ”Og vi kan være fornuftige på tre vis.”

Skje smilte. Hun lo. ”Der har vi det igjen!” sa hun.

”Vi kan være nødvendige, til nytte eller skjønne,” sa Kan.

”Kryp, bufe eller villdyr?” spurte Skje.

”Akkurat,” sa Kan. ”Så det å følge Jesus er ikke en bestemt måte å være på,” sa Kan.

Skje smilte. ”Men villdyr er best?” spurte hun.

Kan smilte. ”Ja,” sa han.

”Men reven er et villdyr,” sa Skje.

”Reven er et villdyr,” sa Kan.

De satt tause en stund. Skje hadde hånda i fanget på Kan og han holdt den når han ikke giret.

”Jeg har glemt å spørre hvor vi skal,” sa Skje.

”Vi skal på tivoli!” sa Kan.

”Tivoli!” sa Skje. ”Så artig!”

Tivoliet lå fire mil sør for byen. Skje hadde vært der noen ganger som barn. Det var ikke et veldig stort tivoli. Det var lite og hyggelig. Kan og Skje ble sittende å prate om da de var på tivoli sist og om andre morsomheter de hadde vært med på, og plutselig var de framme. Kan parkerte bilen på parkeringsplassen, de løste billetter, og snart var de inne i fornøyelsesparken. Det første de fikk øye på var en klovn. Han satt på en lav mur litt til side for hovedferdselsåren med hodet i fanget. Han så trist ut.

”Hei!” sa Skje til Kan. ”Se der!” sa hun og pekte på klovnen. ”La oss gå bort dit!”

De gikk bort til klovnen og stilte seg foran ham.

”Hei!” sa Skje. ”Du ser så trist ut!”

Klovnen var en mann i førtiårene. Han hadde klovneantrekk på, med rutede bomullsbukser i alle mulige farger og ditto overdel. Han hadde på seg en hvit, krøllet parykk, ansiktet var sminket hvitt, han hadde sminket øynene så de så store og runde ut, og midt i ansiktet hadde han en rund rød plastnese.

”I dag er jeg en trist klovn!” sa klovnen og tok plastnesen av.

Og han så trist ut. Han smilte ikke da han sa det, og sminken i ansiktet hans røpet at han hadde grått. Skje og Kan satte seg ned, en på hver side av klovnen.

”Hva er det som er galt?” spurte Skje.

”Jeg har vært så forferdelig dum,” sa klovnen.

”Dum,” sa Skje.

”Og nå må jeg være klovn,” sa klovnen.

”Er det derfor du er klovn?” spurte Skje.

”Ja,” sa klovnen og tidde.

Kan og Skje vekslet blikk.

”Hva er det med det du har gjort som gjør at du må være klovn?” spurte Kan.

”Jeg er en trell,” sa klovnen.

”Trell?” spurte Kan.

”Ja,” sa klovnen. ”Trell av hva jeg har gjort. Og nå må jeg være klovn,” sa klovnen.

”Du er syndens trell!” sa Skje.

Klovnen så på henne. ”Ja,” sa han.

”Men vil du ikke bli løst?” spurte Skje.

”Løst?” svarte klovnen. ”Det jeg har gjort kan jeg jo ikke gjøre godt igjen.”

”Nei. Men du kan gå til Kristus,” sa Skje.

Klovnen så på henne. ”Gud vil ikke hjelpe en klovn som meg,” sa han.

”Jo,” sa Skje. ”Gud vil hjelpe alle. Og Gud blir henrykt over å få tilbake det fåret han har mistet.”

”Jeg er et får,” sa klovnen. ”Si meg, vet du hva du skal si, eller bare kommer det til deg,” sa han henvendt til Skje.

Kan og Skje vekslet blikk og smilte.

”Både òg!” sa Kan.

”Er dere materialister eller idealister?” spurte klovnen og flyttet blikket fra Kan til Skje.

”Vi er kristne,” sa Skje. ”Vi er vel både òg.”

”Dette med synden har med tilgivelse å gjøre,” sa Kan. ”Og hva som skal til for å få tilgivelse vet vi hva er fordi vi kan lese det ut av Bibelen, og fordi folk før oss har vitnet om det. La Skje forklare det!” sa Kan.

Klovnen så på Skje.

”Jo,” sa Skje. ”Jesus er Sønnen. Han er meningen med livet. Han er Guds Sønn. Og han er Menneskesønnen. Sønnen er utfallet av våre gode gjerninger. Når vi gjør noe i kjærlighet, så er det Sønnen av oss vi tenker på. Men når vi synder, når vi gjør noe galt, så dreper vi Sønnen. Vi vil ikke at konsekvensene av det vi gjør skal leve. Vi vil ikke stå for følgene av hva vi har gjort. Vi vil ikke livet vi legger opp til. Og da dreper vi Sønnen.”

”Jeg har drept Sønnen,” sa klovnen.

”Men det får vi tilgivelse for – hvis vi går til Kristus,” sa Kan. ”Jesus ble jo ikke drept mot sin vilje. Han gikk i døden for at vi skulle leve. Synderen slipper å leve ut sin synd fordi Sønnen gikk i døden for ham.”

”Er dere prester?” spurte klovnen.

”Vi er kristne,” sa Kan. ”Jeg kan vel formidle syndsforlatelsen i Kristi navn like godt som noen prest.”

”Hva skal til for å få syndsforlatelse, da?” spurte klovnen.

”Syndsbekjennelse,” sa Kan.

”Er det nok å si at jeg har syndet?” spurte klovnen.

”For Skje og meg spiller det jo ingen rolle. Vi kan gi deg syndsforlatelse uansett og ha god samvittighet etterpå. Men spørsmålet er om du vil føle deg like ren etterpå hvis du ikke forteller oss hva det var som faktisk skjedde. Først da kan du vel egentlig ha tro på syndsforlatelsen.”

”Kan alt tilgies?” spurte klovnen.

”Nei,” sa Skje. ”Spott av Ånden vil aldri bli tilgitt.” Hun så ned.

”Hva er dét da?” spurte klovnen. ”At du skylder på Gud for det du har gjort?”

Kan stirret på ham. ”Du er genial!” utbrøt han. ”Du har nettopp løst et kjempeproblem!” Kan strålte, bøyde seg over mot klovnen og klemte ham.

”Unnskyld,” sa Kan, og satte seg tilbake.

”Jeg skylder ikke på noen,” sa klovnen litt brydd. ”Jeg vil ikke nekte for det heller. Jeg vil bare ikke fortelle om det.”

”Jeg er lutter øre om du vil fortelle det nå,” sa Kan. ”Kristus tilgir all synd.”

”Jeg òg,” sa Skje. ”Jeg er også lutter øre.”

”Greit,” sa klovnen. ”Dere skal få kortversjonen. Jeg jobbet på et kontor, som ingeniør. Da jeg begynte på kontoret var det en kvinnelig ansatt der som var hyggelig. Jeg ba henne ut, og vi ble kjærester. Vel, ikke ordentlig kjærester, men vi lå sammen. Det jeg ikke visste var at hun var kontorets hakkekylling. Alle plaget henne. Og da jeg oppdaget det, unnlot jeg å ha kontakt med henne.”

”Det var stygt gjort,” sa Skje.

”Det er verre,” sa klovnen. For en dag hele kontoret var samlet ble hun mobbet skikkelig. Det var noe med klesdrakten hennes, eller hva det var. Hun var helt alene. Og jeg så at hun fikk nok. Hun så i retning av meg og så meg rett inn i øynene. Hun nærmest bønnfalt om hjelp. Men jeg bare sto der og flirte og lo sammen med de andre. Og dagen etterpå fikk vi vite at hun hadde tatt livet av seg.”

Kan og Skje satt tause. Kan var den første som tok ordet.

”Tror du at Herren Jesus Kristus har makt til å tilgi synder?” sa han.

Klovnen så på ham. Etter en kort stund sa han: ”Ja!”

”Din tro har frelst deg,” sa Kan. ”I Kristi navn: Gå herfra i fred. Og synd ikke mer!”

Klovnen satt et øyeblikk stille. Så reiste han seg. Han så på Kan. Og så på Skje. Så sa han: ”Gud være med dere!” Så gikk han bort.

Kan og Skje ble sittende tause. Så flyttet Kan seg nærmere Skje og sa:

”Den som gjør noe stygt i Guds navn selv om han vet det er galt, spotter det å være av Gud.” Kan tidde litt, så fortsatte han. ”Det er dette som er å spotte Ånden. Det er å sverte Gud.”

”Det har jeg ikke,” sa Skje.

”Nei,” sa Kan. ”Du har vel ikke villet stille Gud i et uheldig lys?” sa han.

Skje så ned. ”Nei,” sa hun.

”Det å ville være Gud lik er ikke å spotte Den Hellige Ånd.” sa Kan. ”Men det er forbudt å hate Gud.”

Skje så på ham. Så kysset hun ham.

De ble sittende tause en liten stund. Men så reiste de seg og gikk innover parken. Og de gledet seg over ungene som var der. Kan kjøpte en kjempestor kjærlighet på pinne til Skje, og Skje kjøpte til Kant en liten rev i tøy som hun fant i en leketøysbod. De tok pariserhjul sammen og kysset hverandre lenge. Men de tok ikke berg- og dalbanen. Det hadde de ikke lyst til. Snart ble det imidlertid mørkere, og Kan sa at de måtte dra tilbake.

”Jeg vil være her lenger!” sa Skje.

”Jeg også,” sa Kan. ”Men det kommer dager etter dette.”

De gikk tilbake til bilen og satte seg inn. Og i det øyeblikk bilen begynte å rulle gikk Skje ut av kontoret til Kan. Pleieren førte henne tilbake til posten. Der henvendte hun seg til de to pleierne i sofaen:

”Jeg vet det ikke er ordentlig kaffe å få nå,” sa Skje. ”Jeg vet det bare er koffeinfri pulverkaffe. Jeg er blitt fortalt det mange ganger. Men jeg skulle gjerne hatt en kopp kaffe likevel! Og hvis det ikke er vanlig kaffe å oppdrive, så tar jeg en koffeinfri pulverkaffe.”

”Det må da la seg ordne,” sa den ene pleieren. ”Men det blir koffeinfri kaffe, det da,” sa han.

”Greit!” sa Skje.

Pleieren reiste seg møysommelig. Og Skje takket Gud for at hun snart skulle flyttes til et annet sykehus.

Skje fikk kaffen sin, hun tok seg en røyk, og så var det ikke mer å gjøre. Hun bestemte seg for å fortsette med diktet hun hadde begynt på tidligere på dagen. Men hun fikk det ikke helt til. Hun gikk til Gud, men øyelokkene ville ikke gi ordentlige beskjeder. Hun tenkte ut en linje, skrev den ned, og forkastet den i samme øyeblikk. Tankene hennes var alle andre steder enn i diktet, og alt hun egentlig tenkte på var Kan. Hun lurte på om han ville komme inn i avdelingen etter middag som han pleide. Og hun skulle gjerne hatt diktet ferdig da, et tidenes dikt som hun kunne imponere ham med. Hun jobbet. Og hun sleit. Og hun tenkte at hun skulle jo egentlig bare la det komme til seg. Men hun prøvde. Og prøvde. Og omsider løsnet det.

Etter at middagen ble ferdiggjort, og middagen ble ryddet vekk, ventet Skje litt. Så satte hun seg ved spisebordet. Hun satt og så på diktet sitt. Hun lurte på om hun skulle lese det for pleierne i sofaen. Men i dét øyeblikk kom Kan inn på oppholdsrommet.

”Hei,” sa han, henvendt til Skje. Han kom direkte til henne i spisekroken.

”Hei!” sa Skje og smilte.

”Jeg har tenkt på det vi snakket om i går,” sa Kan. ”Og du har helt rett! Sannhetens Ånd er samvittigheten.”

”Ja,” sa Skje.

”Hvis himmelhvelvingen angir den ånd Gud er i, så er lysene Den Hellige Ånd, og skyen Sannhetens Ånd. Sannhetens Ånd er Piken,” sa Kan.

”Det er det jeg mener,” sa Skje.

”Men vi kan nytte et annet bilde, hvor de to åndene ikke er motsetninger. Samvittigheten er ild,” sa Kan. ”Den virker som ild. Den Hellige Ånd er lys, og Sannhetens Ånd er ild,” sa han. ”Den prøver!”

”Ild,” sa Skje.

”Ja,” sa Kan. ”Jesus sa at han ville be Faderen sende Sannhetens Ånd ned til jorden etter at han hadde stått opp igjen. Og det gjorde Faderen. Sannhetens Ånd kom pinsedagen. Den satte seg som ildtunger på disiplene og fikk dem til å tale i fremmede tunger og til å forkynne evangeliet.”

”Ja,” sa Skje.

”For disiplene hadde jo god samvittighet,” sa Kan. For dem var jo ikke ilden noen plage.

”Nei,” sa Skje.

”Men det er den for den som gjør ondt,” sa Kan. ”Samvittigheten er tortur for den som har gjort noe galt.”

”Ja,” sa Skje.

”Piken kan være fryktelig!” sa Kan.

”Nemlig,” sa Skje.

”Nemlig,” sa Kan. ”Så du hadde helt rett,” sa han. ”Sannhetens Ånd er Ånden til Piken. Den er samvittigheten.”

”Så fint,” sa Skje. Er det noe annet du vil fortelle meg?”

Kan smilte. ”Du er genial,” sa han. ”Hva gjør du?”

”Jeg har skrevet et dikt,” sa Skje og rettet seg opp i stolen.

”Så fint,” sa Kan. ”Får jeg høre?”

Skje flyttet litt på seg. Så deklamerte hun:

”Annerledes hun og han,

annerledes kvinne, mann,

ser til Sønnen som sitt bud.

Men for begge er han Gud.”

”Det er nydelig!” sa Kan. ”Det var virkelig flott!”

”Takk,” sa Skje.

”Du kan virkelig dikte!” sa Kan.

”Takk,” sa Skje. ”Det kan du også!”

”Jeg bare finner på rim,” sa Kan.

”Jeg elsker det du finner på,” sa Skje. ”Men vet du hva som er så fint med deg?”

”Nei,” sa Kan.

”Du lærer,” sa Skje.

Kan smilte. ”Jeg lærer vel aldri,” sa han. ”Men nå må jeg gå. Hva skal du gjøre nå?”

”Det er ikke mulig å gjøre noe annet her enn å skrive dikt,” sa Skje.

”Så fint,” sa Kan. ”Og på mandag blir du overflyttet,” sa han.

”Ja,” sa Skje.

”Ha det fint!” sa Kan, smilte, snudde, og gikk opp trappen til andre etasje.

Skje ble sittende hele kvelden og fundere på dikt. Da det ble tid for å legge seg, og hun åpnet døren til rommet sitt, så så hun beskjeden fra Kan på dynetrekket på sengen. Hun gikk bort til sengen, tok beskjedlappen opp og leste:

”I hear your laughter, watch your smile,

and I adore your perfect style.

You are a beauty, that’s for sure,

for any madness one big cure!”

Skje smilte. Hun la beskjedlappen i skrivebordsskuffen. Så stelte hun seg for natten.

Så var sjette dag skapt. Og Skje så med kjærlighet på det hun hadde laget.